De er poeter, litteraturkritikere og forleggere, filmskapere og journalister, oversettere og lærere. Mange av dem har viet store deler av livet til det skrevne eller fremførte ord, og av ulike grunner er de alle forfulgt nettopp på grunn av dette. De kommer fra ulike land og fra ulike kulturer, de tenker og jobber på ulike språk og om ulike temaer, likevel har vi en felles betegnelse for dem, de er fribyforfattere og de har kommet til en norsk by fordi det ikke lenger var trygt for dem å oppholde seg der de har utøvet sitt virke. De er fra Iran, Syria og Egypt, men de er også fra Kristiansand, Stavanger og Tromsø, for de er født der, men de bor her, og sammen og hver for seg har de erfaringer som setter ord på nettopp det ubeskrivelige.
Vi er på Litteraturfestivalen på Lillehammer en lun vårdag i mai. I lokalene til Verdenseteateret er tretten av Norges fribyforfattere samlet for å lansere den nye antologien Å kysse en ørken Å kysse en myr. Sammen med sine respektive oversettere går de opp på scenen, en etter en og leser sine tekster, selv leser de på sitt eget skrivespråk, oversetteren leser på norsk. Det er helt fullt i salen, noe som vitner om at dette er en utgivelse det ikke bare er plass til, men behov for i det norske litterære landskapet.
I samarbeid med Aschehoug forlag og med oversetter og redaktør Johanne Fronth-Nygren i spissen har Norsk PEN tatt initiativet til denne utgivelsen, en samling av skjønnlitterære tekster. Noen av forfatterne har bodd i Norge i mange år, noen av dem har nettopp kommet, og har knapt nok rukket å oppleve Norges alle årstider, de bor spredt langs hele vårt langstrakte land, og de befinner seg i diasporaen.
Se alt, vær så snill
I bokens innledning siterer redaktør Fronth-Nygren den tidligere fribyforfatteren og nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj; «Det har alltid plaget meg at sannheten ikke får plass i ett hjerte, i ett sinn, at sannheten er splintret. Det finnes mye av den, den er mangfoldig, og den er spredt rundt om i verden», sa Aleksijevitsj i sitt nobelfordrag i 2015. Fronth-Nygren kaller denne antologien en samling splinter, mangfoldige tekster fra ulike steder som til sammen og hver for seg gir et bilde av verden i dag. Hun minner oss om at det kun er drøye sytti år siden Norge manglet ytringsfrihet.
I en tid der flere mennesker enn noen gang er på flukt, der 68,5 millioner mennesker er fordrevet og der krig og konflikt, stengte grenser og bygging av murer står på politikernes agenda, er disse stemmene en viktig påminnelse om hva kvinner og menn i store deler av verden flykter fra. Redaktøren avslutter sitt forord med å be oss om å se alt, vær så snill.
Kanskje kan denne utgivelsen få noen norske lesere til å se hendelser de ikke før har sett, ikke fordi de ikke har hørt om dem, men fordi ingen før har beskrevet dem på denne måten.
Forfatter og aktivist Carsten Jensen sa i sin Bjørnsonforelesning på Lillehammer i år at vi i Vesten på mange måter mangler ord til å beskrive krigens konsekvenser. Vi har ikke erfart den, vi kan ikke godt nok beskrive hva det er vi ser og føler og opplever. Likevel er det nettopp dette de tretten forfatterne i denne antologien klarer. De bruker ordene til å beskrive hendelser og følelser og drømmer de aller fleste av oss ikke har noen forutsetning for å beskrive. Og gjennom de dyktige og uvurderlige oversetterne gis de likevel en norsk stemme. Disse stemmene er viktige, og vi trenger å lese om verdens mest grusomme hendelser når pressen for lengst har lagt fra seg sine penner i beskrivelsen av den pågående flyktningkrisen.
Fødselsmerket på brystet sa oss hvem han var.
Til graverne sa det:
Grav en kort grav til et lik uten hodet!
Faren hans la hodet i hendene
Og gråt over sønnens hode.
Å Gud, hvordan skal jeg kjenne igjen sønnen min på dommedag?
For noen uker siden skyldte kroppen til en ni år gammel pike i land på en sandstrand på Lesvos. Hun manglet hode og den lille kroppen er begravet på en kirkegård dekket av høye blomster og gress. Hennes far sitter i en flyktningeleir bare et par kilometer unna med den bunnløse sorgen og fortvilelsen over valget han tok da han fraktet familien sin over havet fra Tyrkia til Hellas. Valget som endte så galt som det kunne. Så vidt jeg vet er det ingen norske medier som har beskrevet eller formidlet denne hendelsen. Jeg velger å tro at det er fordi de mangler ordene, ikke fordi de mangler interessen.
Jeg tenker bare på liket.
Liket uten hode.
Hvordan skal det finne veien hjem?
Brennende aktuell
Akkurat nå ankommer det omlag 200 mennesker til de greske øyene hver dag. Mai var den dødeligste måneden på Middelhavet så langt i år, og forrige sommer var den dødeligste siden vi begynte å telle omkomne på havet. Vi vet at over en fjerdedel av de som førsøker å krysse Egeerhavet blir stoppet av tyrkisk kystvakt og blir arrestert i Tyrkia. Noen av dem som ankommer Lesvos, Samos og Kios denne våren har forsøkt å krysse havet elleve ganger før de når Europa. Stadig oftere går det galt. Både gresk, tyrkisk, libysk og italiensk kystvakt blir stadig grovere i deres behandling av båtflyktningene, samtidig blir menneskene mer desperate. Ikke sjelden finner redningsmannskapet gravide kvinner der påkjenningene har satt fødselen i gang. Som bistandsarbeider ved Middelhavet har jeg selv vært med på å løfte kvinner opp av båter der fosteret har hengt dødt ut av moren sin. Men jeg har ikke hatt ord for å beskrive det jeg har sett, ikke egentlig.
Augo deira skin i lyset frå kystvaktas redningsbåtar. Fosteret som losna frå flyktningkvinnas livmor vart ført bort av fiskane, ned til sjøens livmor. Ein dag vil det kanskje bli skylt opp på ei strand – som ein mann, som ein kvinne eller som ein gud.
Kanskje er nettopp beskrivelsene av krigens konsekvenser så grusomme at det må omskrives til skjønnlitteratur for at leserne skal orke å lese om det. Kanskje blir det for pervertert i artikkelform.
Jeg vet ikke, men jeg vet at tekstene som beskriver det ubeskrivelige, virker i denne antologien.
De dekker beskrivelsen og følgene av krig, forfølgelse og tortur, over store deler av verden og over flere tiår.
Og de får det til å rive i hjertet.
Så går filmen i svart.
Lyden av skriket frå ei kvinne.
Gråt, berre gråt!
Dette er ikkje på film, det er mitt liv.
Takk til tretten fribyforfattere, deres uvurderlige oversettere og til Norsk PEN og redaktør Johanne Fronth-Nygren, takk til Aina Griffin som alltid lager et omslag som treffer og takk til Aschehoug forlag som skjønte at vi manglet en slik antologi.
Til slutt, takk til deg kjære leser, for jeg er ganske sikker på at du kommer til å kjøpe denne boken og med det er jeg ganske sikker på at vi alle kommer til å bli litt klokere.
