Om poesi
Jeg valgte ikke poesien, den kom til meg. Jeg søkte noe, lette lenge via billedkunst, film, fotografi, brevskriving og drømmenedtegnelser – og så dukka poesien opp. Der er den! Den jeg har lett etter! Jeg ble så glad når den kom, vi fant tonen umiddelbart. Den kom til meg slik gode venner plutselig kommer inn i ens liv og aldri forsvinner. Nei, den forsvant ikke – slik tegningene, maleriene, fotografiene, filmene og brevskrivingen forsvant. Den ble hos meg, og jeg fortsatte å stryke den over pelsen, fortsatte å mate den, forsatte å leke med den. Jeg ville ha poesien. Jeg ville at poesien skulle føle seg hjemme hos meg. Jeg følte at poesien var en særlig venn som forstod akkurat meg, akkurat de tankene jeg hadde lyst til å overføre til ord. Akkurat den stemninga, de følelsene, de bildene og den lysten som innimellom dundrer eller bare hvisker inni meg. Eller akkurat det synet jeg så, den opplevelsen jeg hadde, den hendelsen som skjedde, det fenomenet som inntraff, den dagen noen glemte, den høsten som varte og varte, den lille tida som sto stille, de menneskene som samlet seg i en ring, den familien som sang, de barna som ropte i et tre, den byen som ikke sov, den skogen som alltid bugner av bær, den jorda som aldri tar slutt. Slike ting kunne poesien hjelpe meg med å sette ord på. Finne former til. Lange eller korte vers. Få eller mange ord. Hvor mange ord trenger et øyeblikk? Hvor mange knekte setninger trenger en opphøyet stemning? Hvordan kan en ubestemt mening, en ikke ferdig tenkt tanke, se ut i orddrakt?
Poesiens evne til å fortelle bruddstykker, bare litt, en anelse, et drypp, gjør at jeg aldri blir lei den. Den holder alltid noe tilbake. Hva fins bak setningene? Hva ligger mellom nettopp disse ordene? Nå begynner det noe, nå stopper det opp, nå kommer det plutselig noe mer, hvordan vil det fortsette, hvor fører dette kontinuerlig brudne universet hen? Og så viser den i tillegg frem andre ting. Musikken. Rytme. Setningenes buggi buggi. Ordsammensetningenes uendelige orkesterouverture. Underlige brytninger og ticks. Uvakre toner. Og så et uventet ømt og skjønt mollstemt vers. Poesien viser frem språkets evige lek med menneskets kognisjon og væren i verden. Språkets egenart, språkets egne vilje. Språkets eksistens og livsutfoldelse. Det at svingningene i en dialekt kan forme et menneskes tenkning. Hvis det lytter, vel og merke. Hvis mennesket lar seg bevege av språket. Man må la språket fortelle selv. Man må stole på at det fins et genuint språk, bak alt det alminnelige språket, et gammelt språk som med sin steinaldervisdom vet alt det vi aldri har tenkt på, det vi aldri tenker på, det vi visste en gang vi var bitte små urvesener i en annen tilværelse. Vuggende i et vann. Svuppende i leire. Vaiende i et tre. Svingende i en vind. Vaggende over ørken. Hva ønsker språket? Hva vil språket fortelle oss? Er det gjennom poesien språket kan fortelle det vi kanskje ikke tør å høre, det vi ikke klarer å tenke på, det vi prøver å sno oss unna.
I skrivingen prøver jeg å la tankene mine og språket selv, det som fins utenfor meg, veksle mellom å føre ordet. De tekstene som oppstår ut av denne dynamikken blir ofte særegne, de kunne ikke blitt til uten meg, de kunne ikke blitt til uten språket som allerede fins, de kunne ikke blitt til uten det øyeblikket som lot disse to evig dansende og vekslende instansene danne et par akkurat nå.
Hvem skal jeg snakke med i dag?
15. mars 2016 var min dødsdag. Familien min hadde ringt meg mange ganger.
Til sist fant de meg, i en hage ved elva.
Dødens navn er “kom”.
Jeg forstod aldri menneskene. Kattene mine mjauet når jeg kom inn døra.
Jeg forsvant inn i Gud når jeg malte bilder.
Da var det fullbyrdet i hodet mitt.
Nei, jeg hadde ingen forestillinger, trodde aldri jeg ville komme til Paradis.
Jeg gikk altfor lettkledd. Var alltid så varm!
Hvem kan jeg fortelle en morsom historie til i dag? Hør! Den som er død kan delta
i solskipets seilas mot skumringen.
Døden stjeler moren fra datteren. Ja, mine lidelser blei for store for meg.
Jeg hadde ingen beskyttelse lenger. Bare intelligent humor.
Og noen malerier å selge.
Jeg var egentlig en vakker kvinne. Ikke hendene mine, de knokete fingrene,
men folk blei glade når de traff meg. De lo av fortellingene mine.
Og jeg var misforstått.
Så blei jeg litt vanskelig å ha med å gjøre, sa de. Tida var inne
for Guds konfrontasjon med min kropps hemmelighet.
Jeg ville bare forsvinne inn i maleriene, slik en sommerfugl setter seg
på en varm solvegg og folder vingene ut.
Jeg hørte hjemme hos dyrene. Menneskene forstod meg aldri. Geitene spiste
fra hånden min. Og hesten min overlevde meg.
Cajeel.
Helvetet startet når de skulle ta barnet mitt. Tok de henne?
Dette er for mye for meg! Hva vil dere egentlig?
Hei, dere levende som kanskje stopper ved min grav. Fortell om meg
til datteren min,
alt det kjipe, alt det gode.
Nå må dere høre godt etter! Jeg skal aldri mer våkne opp
og se øynene hennes
utforske en snegle.
Min tid på jorden var: 36 år, 11 måneder og 8 dager.
Hvem skal jeg snakke med i dag?
Krokodillegata: Jeg er full av dødt liv
Jeg lever ikke men
jeg har fått liv
Jeg er en animadukke
følsom panne og stivnede pianohender
fulle av tomhet og savn
stum og livat
Jeg oppdager meg selv
livner til
i The wooden Esophagus
preludiumspassasjen inn
til brødrene Quays animerte univers
og hvilket underunivers er dette?
Mørkt mekanisk nedstøvet skummelt
et metalldukkehus?
Jeg hører bakhistorien godt her inne
industrielle knirk og dunk
dunkle metalliske slag og tå-lette fiolinstrengtoner
okkult felegnikking!
Nei melodier finnes ikke her i denne
ikke-fortellinga basert på Bruno Schultz`
surrealistpsykologiske stemning
Slørete hallusinatoriske bilder
malt i de vakreste sorthvite farger
Som om fortida er sydd inn i
hver stoffbit hver knapp hver tråd
som leder til neste skrudde synsvinkel
Musikken er dramatikken
lyden er handlinga og
når trådene i armene mine klippes over
åpnes glassveggen:
Jeg begynner ferden
inn i tingenes verden
fantasiens fjerneste sone
Frirommet inni filmrommet inni skapelsesrommet inni hjernen inni hendene
på mine skapere
Animatørene tenker med hendene
De plasserte meg i en forundringsboks
et bortkasta gammelt apparat
Popp her var jeg!
I en innbydende marerittdrøm?
Et frydfritt stålkabinett i miniatyr
full av støv og spindel og glemsel og gotikk
Rustne tannhjul våkner til liv nå og
skruene oppfører seg som larver!
Skruene skrur seg opp av hullet sitt og
danser til maskinell hvining og teknisk tikking
klirr klirr
drypp drypp
Er det vann her?
Hvem er jeg?
Den iskalde statiske kroppen min
den hakkete gangen
dannet og listig
jeg skal finne det jeg ikke leiter etter
En speilrefleks viser vei
til neste blindvei i labyrinten
neste hull i hukommelsen og
musikken får hendene mine til å stryke mekanikken
trykke på knapper og dra i sponspiraler
kose med dissende puddingballer
Å robotaktige nytelse!
En ensom og unyttig geskjeft
Øynene mine stirrer stivt på
den skrekkelige skrattende apefiguren
Alle glassmontrene
nakne ustillingsdukker
skjelettplansjer og
de utstoppede objektbarna
som leker med metallflis og
slukkede lyspærer
Alt sammen dødt og bevegende
jeg beveger meg!
Leiter og stotrer
på stop-motion-vis
Hvert klipp en uendelig seanse
umulig å forstå eller huske
som om det aldri begynner eller slutter her
Se de dissekerte klokkene!
med løse fjæringer og innmat av spikerspyttende kjøtt
som om tida selv er blitt gammel og syk
Jeg utforsker alt det mørklagte
ansiktet mitt er en hvit pine og
øynene to åpne sår med stive pupiller
Nei ingenting kan lykkes her og
ingenting kan noensinne nå en konklusjon
Jeg lar meg skapes på ny
av fire dødlevende bebidukker
uten øyne og hjerne
De er skreddere
de syr på meg en ny drakt
en kropp av gummikjøtt og lin
snippkjolen sitter som støpt!
Saksa klipper nøyaktige mønstre
nålene svinger seg gjennom stoffet og
tråden snurper seg i stramme perfekte sting
Som i en tragisk puppetmusikal hvor
enda en makaber dukke skal lages
Skreddermesteren dirigerer med saks og nåler
fiolinbuen spretter over strengene
en rystende munter celloklage
Dukkende vrir seg
i lykkelig forbannelse
Det Metafysiske Mikrokosmos og
skapningen skal feires!
Maskinens uendelige fremtid og
verdens endelige fremdrift
skal aldri glemmes
Alkymifesten fortsetter
og jeg er full
av dødt liv
JEG OGSÅ ER IKKE HER
Jeg også
er ikke her
jeg kommer ikke hit
til disse ruinene
av Mariakirka i gamle gamle Oslo
hver påskeaften? som ikke er en påskeaften
Jeg kom aldri inn
i denne katedralen som ble stukket i brann
i en tid som for lengst er forbi
så ufattelig lenge siden!
Og har alt dette egentlig skjedd?
Ikke skal jeg komme
igjen og fortelle
slik som det var
for ingen kan forstå meg!
Nei, denne dagen var ikke en dag
påskeaften skjedde ikke! og jeg er ikke en jente
uten minner eller sinne
Forstår dere meg ikke?
Det var ingen som tok spytt
og rørte ved min tunge
slik at jeg kunne snakke ut
den høytidsdagen jeg kom til kirka
Døra ble lukka foran meg og orda mine forsvant
i smellet fra døra, kommer jeg ikke inn?
Men jeg kommer ikke hit bare med ord
Jeg kom hit, til steinkirka, til deg, Maria
ikke for å tigge, nei, aldri tigge! men be
om å komme inn
bli din fortrolige
en av søstrene? din lillesøster
Jeg er ikke herfra
ingen kjenner meg
Har noen sett meg noen gang?
Jeg har ikke langt tykt hår i en stram flette, ikke mørkeblå kjole i vadmel, ikke skinnsko
ikke en mor som vugga meg i søvn, ingen far som fortalte meg om landet mitt
Jeg har ikke et åpent ansikt og ingenting av det jeg sier har blitt hørt og
siden dere ikke forstår meg kan dere bare gå hjem, for denne dagen fins ikke!
Nei, ikke engang jeg husker alle vandringene mine
gjennom leiregatene i gamle Oslo
forbi kongsgården og klosteret
gjennom stanken av piss og matrester
med rotter og løshunder som følge
Ansiktet mitt var ikke vasket
hadde jeg dermed ikke et reint ønske?
Jeg var ikke ute av meg
jeg var utafor klosteret
hendene mine var folda og skitne
øynene håpefulle og triste
Men Mariasøstrene tok meg ikke inn
ingen lukka opp klosterdøra
Var de helt ute av seg?
Forstår ikke dere heller noe av dette?
Skjønner dere ikke at det som kommer inn i et menneske utafra, fra sollyset, fra trærne og gresset, ikke kan gjøre det ureint? De grønne bladene på et tre, duften av mariablom eller salvie, kommer jo ikke inn i hjertet, men går ned i magen og ut igjen
Jeg er ikke velkommen
er jeg da helt ute av meg?
For alt jeg ser er ting som ikke skjer
Jeg banka ikke på døra slik jeg burde ha gjort
jeg ba ikke slik jeg skulle ha bedt
jeg hadde ikke mynter til klosterets abbedisse
jeg hadde ikke rein kjole eller reint rykte
Nei, ikke det som kommer utafra, ikke urtene, ikke bæra, himmelen,
ikke dyra, ikke skogen, havet eller månen har gjort meg urein
For alt jeg ser er ting som har skjedd, men som aldri skulle ha skjedd!
Men jeg skal ikke bli ute av meg
Jeg er urein og tro
Maria, forstår du ingenting av dette?
Ikke det at jeg mistenker menneskets hjerte
verken handlinger eller ord og
heller ikke Maria?
Jeg kom ikke til porten uten noe
jeg hadde de skitne hendene mine
alle tårene
den tragiske historien hadde jeg i dypet av meg og
den forsvunnede familien min hadde jeg med meg
Jeg kom ikke hit for ingenting, Maria!
Hvorfor forsvant du? Er du så forherdet? Hvor mange takksigelser fikk du ikke hver gang jeg ble frigjort fra en mann, hvor mange prisvinninger ga jeg deg ikke, da kroppen min ble vaska og tatt vare på av den gamle urtekona? Og hvor var du egentlig når teppet mitt ble stjålet, når ryggen min ble slått, hendene mine bundet?
Er det kanskje jeg som er ute av meg
av forundring?
Nei, jeg har ikke kommet hit for å undre, men for å rope
Det som skjedde var ikke en hendelse, ikke her, ikke under denne himmelen, ikke foran dette folket, disse søstrene, denne kirka, ikke med hendene foldet rundt buketten med urter jeg hadde plukka, ikke med hodet vendt oppover, ikke med øynene fulle av vann, munnen åpen, døra stengt, tårnet truende, plassen fylt, menneskene ropende, mennene bærende, mennene holdende
kneblende, bindende
bankende
bank bank
Korset stille
Maria borte
Jeg er allerede ikke her og
dette skal aldri ha skjedd?
Har dere ører, men hører ikke?
Har dere øyne, men ser ikke?
For de som gjør en mektig gjerning med min velsignelse
vil likevel snakke stygt om meg og
den som ikke er mot meg vil likevel aldri være med meg
for når salt mister sin kraft, kan det da bli salt igjen?
Begriper og forstår dere ingenting?
Det fins ingenting etter meg
ikke et navn
ikke et kors
ikke en dag og
det hang aldri en kvernstein i en reim om halsen min
dinglende
Men dette er ikke forundringens høytidsdag, heller ikke forbannelsens og
aldri skal noen plukke bær av buskene her på stedet
men sitte ved ruinene og lytte til musikk?
studere fremtida som bygges i horisonten
Jeg er ikke kommet hit for å gjøre opp med dere
det er ikke et forsøk på å få blinde til å se
Og ingen her skal bli ute av seg
for dere er ikke på villspor
verken levende eller døde?
Nei, ikke la en død jente skjære tenner mot dere
ikke hør på meg
eller ta med dere
litt brød og vin
Aina Villanger (Norwegian) a long vocal Norwegian poet who creates subjective and energetic stories in poem form. She was nominated for Youth Critics Award, awarded Tanum Women’s Scholarship and received the Stig Sæterbakkens Memorial Award. She lives in Norway.
More Posts From this Author:
- None Found
