Anmeldelse av Even Gran sin bok: Hedningsamfunnets historie, Et halvt århundre med rabalder

Even Gran sin bok om Det norske Hedningsamfunn (DNH) er interessant, fornøyelig og viktig. Interessantfordi boken forteller en historie om opposisjon mot hegemoni og makt, fornøyelig fordi kampen i stor grad ble kjempet med satire, humor og en total mangel på respekt for kirke og presteskap. Viktig fordi denne lille gruppen bidro til å endre det ideologiske klimaet i Norge. Det mener i alle fall forfatteren av denne boken.

Hedningsamfunnet har inntil det siste vært en organisasjon mange har styrt klar av, og ikke ønsket å bli forbundet med. En skulle kanskje tro at de heller ikke selv tok seg så seriøst. Men en organisasjon som lørdag etter lørdag gjennom et par tiår stilte opp med stand på Karl Johans gate i Oslo, tok definitivt sitt oppdrag seriøst. Aksjonene var dessuten ikke alltid preget av humor. Enkelte falt ut med håndgemeng, og politiet var ikke sjelden innblandet.

Gran har hatt tilgang til et stort kildemateriale gjennom DNHs egne publikasjoner, bilder og lydopptak. Det er en styrke for boka at Gran har brukt tid på å gå gjennom dette unike kildematerialet. Gran har også kunnet intervjue sentrale aktører som har vært aktive i DNH helt fra organisasjonen ble stiftet i 1974. Vi får innblikk i motsetninger, maktkamp og fraksjonering. Enda viktigere var de prinsipielle diskusjonene som til syvende og sist også handlet om forståelsen av hva demokratiet innebærer. En organisasjon som kjempet mot religiøs dominans, som også ønsket å fremprovosere en offentlig diskusjon om blasfemi, måtte ta diskusjonen om religionsfrihetens betydning og implikasjoner. At dette grunnleggende demokratiske prinsippet måtte forsvares av en sekulær kamporganisasjon, var det ikke selvsagt at alle hadde under huden.

DNH ble stiftet i en tid hvor 96 % av Norges befolkning tilhørte den lutherske statskirken. 70-tallet var preget av radikale tanker og ideer, noe som skapte spenning i organisasjonene, også i DNH. Hedningsamfunnet tiltrakk seg politisk radikale personer så vel som aksjonister med politisk agenda, de fleste fra venstresiden. Gran vier en del plass til spenninger som særlig var knyttet til formingen av det som med årene skulle bli en ren ideologisk organisasjon i opposisjon til den statlige og dominerende kristne kirkemakten. Even Gran tilkjenner DNH en del av æren for sekulariseringen av samfunnet, og for at kristendommen i Norge nå anses som «ferdigkrenket» (s. 16).

Gran får klart frem DNHs strategiske grep for å nå frem i media og i opinionen. Gjennom spektakulære, høylytte og provoserende aksjoner klarte ganske få aktører å tiltrekke seg medias oppmerksomhet, gang på gang. Sentrale informanter forteller at de ved å lokke kristne inn i offentlige diskusjoner om sentrale kirkelige dogmer, ofte klarte å engasjere sin egentlige målgruppe, nemlig passive kirkemedlemmer uten mye kunnskap om hva kirken stod for.

Boken forteller DNHs fargerike og kontroversielle historie svært godt. Den beskriver mer enn den analyserer. Jeg kunne ønsket enda dypere dykk i de ideologiske diskusjonene. Kanskje noen dybdeintervju med sentrale personer som har preget DNH, kunne bidratt til å utdype de ideologiske spenningene som utspilte seg, og trukket linjene fremover.

Det er interessant å lese at en av de sentrale lederskikkelsene og ideologene i Human-Etisk Forbund, Levi Fragell, var en DNH konsekvent kunne regne med å få støtte fra. Forfatteren argumenterer for at det kanskje oppstod en gjensidig nytte- og rollefordeling. Så lenge DNH tok seg av den skarpeste kritikken av kirkens samfunnsrolle, kunne Human-Etisk Forbund opptre mer moderat, og favne videre. Mange i DNH var dessuten medlemmer også i Human-Etisk Forbund. De siste årene har DNH samarbeidet med HEF om enkelte arrangement, bokutgivelser mm.

Ateistene representerer i dag et mangfold av sekulære organisasjoner og grupperinger. Det finnes mange sterke stemmer og mye vitalitet i et slikt mangfold. Likevel sliter forfatteren med å se hvordan Ateistene kan bli et samlende religionskritisk kraftfelt i fremtiden. Ateistene erklærte for få år siden at kampen mot kristendommen som dominerende maktfaktor i all hovedsak var vunnet. Nå gjensto det å videreføre religionskritikken mot islam. Kritikk mot islam kom allerede i 1989 ved utgivelsen av Ronnie Johansons Allahs lille brune. Denne lille boken var en oppfølger av Guds lille brune som kom året før. Begge bøkene samlet et utvalg av sitater hentet fra henholdsvis Koranen og Bibelen som faller dårlig ut for ikke-troende. Bøkene solgte godt og innledet en religionskritikk som tok høyde for et pluralistisk samfunn.

Spørsmålet er om mangfoldet av stemmer og grupperinger i det sekulære religionskritiske feltet kan samles under én organisasjon. Forfatteren av boken synes ikke overbevist om at Ateistene vil kunne spille den sentrale rollen som de ønsker. De fleste linjene han ser, peker bakover i historien heller enn fremover. Han henviser til Terje Emberland som tidlig var aktiv i DNH, og som i dag jobber som forsker ved HL-senteret. I vår tid med økende polarisering, sier Emberland, bør Ateistene ta klarere avstand fra høyreorientert islamkritikk og knytte seg til venstresiden, slik det var i begynnelsen. Da kan organisasjonen bli tydeligere overfor strømninger som bygger opp om fremmedfrykt, hat og rasisme.

En hovedutfordring blir likevel om fremtidens unge vil organisere seg, eller om de blir sittende foran hver sin skjerm. Løsningen ligger, ifølge Gran, i de unges hender.

 

 

Dagfinn Ullestad is a Norwegian writer and a humanist chaplain in Human-Etisk Forbund. He has previously been a minister and prison chaplain in the Lutheran Church of Norway. In 2020 he published Mot en grense: Fra kristen og prest til sekulær humanist (Kolofon Forlag).

 

More Posts From this Author:

    None Found

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

শুদ্ধস্বর
Translate »
error: Content is protected !!
Scroll to Top