Bærekraftig matproduksjon og en ny naturforståelse

Våren står for døren. Snart skal bonden pløye og så. Men hvor er alle innsektene som skal pollinere ulike vekster, og hvorfor forsvinner så mange dekar norsk landjord hvert år til datalagringsgiganter, driftsbygninger, veibygging eller næringsbygg? Norge, landbruket og du og jeg står overfor noen viktige veivalg i årene framover. Miljøkostnader må innkalkuleres i alt vi produseres, også i jordbruket.

Matproduksjon består i grove trekk av tre viktige faktorer: jord, arbeidskraft og kapital (i form av gjødsel, såfrø, maskiner osv). Dagens industrielle modell for matproduksjon pøser på med kapital, tar for seg av jord og bruker relativt lite arbeidskraft. Med vår sesongbetonte produksjon, har vi likevel nå i koronatiden blitt bevisstgjort at vi er avhengig av villige hender, som må tåle en dårligere betaling enn hva nordmenn flest ville ta til takke med.

 

Bønder er her for å bli

Hos de store matprodusentlandene, USA, Storbritannia og Nederland, er ca 1 prosent av befolkningen bønder, men også de med behov for sesongarbeidere. I utviklingsland er arbeidskraft en overskuddsvare. Skulle tallet på bønder i India, nå over 50 % prosent av de yrkesaktive, bli redusert til USAs nivå, ville massearbeidsledigheten nå et nytt historisk nivå. Verken India eller verden har arbeid å tilby dem.

God matjord er en knapphetsfaktor verdt å ta vare på, både i India og i Norge. Og hvilke innsatsfaktorer vi baserer matproduksjonen vår på avgjør om produksjonen vår er bærekraftig eller ikke. Norske landbruk importerer en god del soya til kraftfôr til dyra på gården. Det betyr ofte et bidrag til rasert skog i Amazonas. Vi må derfor av klima- og naturgrunner redusere noe på kjøttrasjonen vi skal unne oss. En økt kjøttproduksjon basert på ødelagt tropeskog smaker ikke godt.

 

Økologisk norsk kjøtt

Derfor må norsk kjøttproduksjon satse på alternative, norske fôrkilder. Og det forskes mye på feltet. Og så har vi en del norske drøvtyggere som er mye på utmarksbeite. Dette landskapet må de delvis tåle å dele med rovdyr. Det er også del av et nødvendig bærekraftsregime. Er vi velvillige kan vi si at en del av norsk kjøttproduksjon er tilnærmet økologisk, og har derfor en stor konkurransefordel. Professor Johan Rockstöm, en av medforfatterne av den store EAT-rapporten i 2019, mener til og med at den delen av norsk kjøttproduksjon som delvis er basert på utmarksbeite kan bli en internasjonal eksportvare.

Majoriteten av norsk dyr har det ikke nødvendigvis slik reklamebildene vil ha det til. Mange står for mye på bås, inne i forgjeldede anlegg, de eter importert fôr og ser mindre dagslys enn hva godt er. Må vi spise så himla mye av dennetypen kjøttprodukter, spør forfatter og bonde Svenn Arne Lie og journalist Espen Løkeland-Stai i boka Mellom bakkar og kjøttberg (2019). De mener det ikke burde være så vanskelig å gå ned fra dagens kjøttkonsum, på ca. 70 kg per person, til 50 kg, som vi levde godt med på 1990-tallet.

 

Vi kan bli mer selvforsynte

Og hva med selvforsyningsgraden i norsk landbruk? Seniorforsker ved Nordlandsforskning, Bjørn Vidar Vangelsten, har ved flere anledninger hevdet at det er et tydelig potensial for økt selvforsyningsgrad ved redusert kjøttkonsum. Selvforsyningsgraden kan økes fra dagens rundt 50 prosent til så mye som 80 prosent, ved å redusere konsumet av rødt kjøtt til 500 gram i uka. Næringsbalansen vår (protein, karbohydrat og fett) blir betydelig bedret i marsjen, ifølge Vangelsten. Det går altså an å tenke nytt.

Det gjør også småbønder i fattige land. Mange av dem har de de siste årene økt produktiviteten og bærekraften sin, gjennom agroøkologiske metoder. Dette har et stort spredningspotensial, og det vil mange steder være mulig å satse på et mangfold av planteslag og husdyr på familiedrevne gårder. Det gjelder også for oss her i Europa, og i Norge. Men da vil vi som forbrukere være villige til å betale en anstendig pris for maten vi kjøper. Mat er billig i dag. Mye billigere enn da jeg var barn.

 

God forvaltning er god klimapolitikk

Godt forvaltet matjord lagrer mye karbon, slik rapporten Beitemarka – et ukjent karbonlager viser. Den er ført i pennen av Margaret Eide Hillestad for Agri Analys. Her er de i godt selskap med den zimbabwiske jordbruksaktivisten og økologen Alan Savory. Hans fascinerende Ted Talk (på YouTube) er verdt å bruke noen minutter på. Her forteller han om hvordan utstrakt bruk av beitedyr, og systematisk flytting av dem, vil hjelpe mot klimakatastrofen.

Slike ideer sprer seg, og i det mellomamerikanske landet Costa Rica ble det i 2014 innført en egen klimastrategi for alle husdyr. Landet har mye kveg, og 23 prosent av klimagassutslippene kommer hovedsakelig fra storfe. Nå er jordene delt opp i mindre seksjoner, med ca. 20 dyr som flyttes til en ny seksjon annenhver dag. Mer karbon lagres i jorda når dyrene beveger seg, møkka fordeles bedre og det organiske materialet i jorda øker, som igjen binder mer karbon. Målet er at landet skal være karbonnøytralt innen 2050.

 

Og litt inn i drømmeland

Et annet, og mer spektakulært forsøk, er på gang. Også det involverer beitedyr, men befinner seg i Sibir. Her driver den russiske forskeren Sergej Zimov et underlig prosjekt. Han viser til at da drøvtyggerne forsvant fra de nordlige områdene, kunne trær og kratt spre seg. Det skapte et varmere klima. Han argumenterer med at dersom de store dyra, som mammuter, hadde fått leve, ville gresskledde stepper ha overlevd i mye større grad enn hva som er tilfellet i dag.

Han har derfor fått eller kjøpt inn bison, hester og andre dyr, for å beite ned krattskogen. Målinger viser at permafrosten i parken han driver har blitt 2 til 3 grader kaldere etter at han begynte sitt beiteeksperiment. Nå som gresset gror, inneholder også grunnen mer karbon. Jorda har blitt tørrere fordi gress suger opp mer vann enn mosen som vokste her før. Det betyr, i alle fall i teorien, mindre metangass.

Ved hjelp av et nytt genredigeringsverktøy, kalt CRISPR, vil Zimov blande utdødd mammut–DNA med DNA-et til en asiatisk elefant. Dette nye super-beitedyret skal da være med på å binde karbon, hindre metandannelse og redde klimaet vårt. Dette er kanskje litt inn i drømmeland, men likevel fascinerende.

 

Gammelskogen må få stå

En ny studie viser at gamle trær spiser mer CO₂ enn vi trodde. Med andre ord kan det å la trærne vokse og bli supergamle være bedre for klimaet, enn dagens skogdrift. Det ville også gi oss mye fin eventyrskog å vandre i.

Å la myrer ligge urørt, i stedet for å gjøre det om til jordbruksland eller til veier og hyttetomter, er en annen god natur- og klimainvestering. Vi må også få på plass en god og operativ politikk for å hindre videre innsektsdød, ikke minst av de pollinerende småkrypene vi er så avhengige av , også i jordbruket. Foreløpig er anslagene langt fra gode nok, ifølge naturvernorganisasjonen Sabima.

Vi må med andre ord ønske oss at en ny type naturforståelse få feste seg hos oss, både i India og i Norge. Men kanskje særlig her i Norge. Det innebærer en mer differensiert matproduksjon. Det klarer vi ikke over natta, men det hjelper å starte en diskusjon om det nå.

 

 

Image: Internet

Andrew P. Kroglund is a freelance journalist and consultant. He has been director of the Norwegian Rainforest Foundation, and a senior adviser for several Norwegian NGOs, working on issues of social justice, food security, and the environment.

 

More Posts From this Author:

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

শুদ্ধস্বর
Translate »
Scroll to Top