Nok en gang er det stille i norske medier. Mai 2019 har vært den dødeligste måneden på Middelhavet så langt i år. 70 mennesker druknet i samme forlis den tiende mai, men dette blir knapt nok nevnt i norske aviser. Langs strendene i Middelhavet står hjelpearbeidere som blir kriminalisert for sin bistand.
Hva skjer egentlig med flyktningkrisen akkurat nå og hvem er de som bistår så godt de kan i fravær av medieoppslag?
Den nye regningsplattformen la torsdag 16. januar fram et ønske om å ytterligere innskrenke norsk asylpolitikk, og mens kampen om sorteringssamfunnet bare endte med delseier til KRF, sortere vi tusenvis av barn bort i flyktningleire i Europa.
På den greske øya Lesvos har Europa drevet med dette siden 2015. Dette var noe jeg opplevde da jeg selv var frivillig på Lesvos og i den beryktede leiren Moria. Dette er ett av mange eksempler i Hellas de siste 4 årene der vi har sett hvordan bilder og historier om barn og familier på flukt ikke vekker den kollektive empatien lenger. Både givergleden og engasjementet, som bildet av Alan Kurdi vekket i 2015, har stilnet.
Lider vi av empatimetthet?
Av den samme mettheten så mange opplever hver gang de går forbi en tigger, og ikke orker å ta innover seg hvor tøft livet til mange mennesker faktisk er?
Spontanfrivillighet
Det finnes utallige grunner til å skrive nok en tekst om flyktningleire som Moria på Lesvos og de frivillige som utrettelig jobber der fortsatt. Det er mange aspekter ved dette arbeidet som ennå ikke har blitt belyst. Denne teksten handler ikke om de som trenger hjelp, men om dem som hjelper – om de frivillige som har jobbet under disse forholdene – noen av dem i årevis.
Det finnes en rekke tekster om flyktningene av mennesker som knapt nok har snakket med flyktninger, og mange artikler om spontanfrivillighet, uten at noen har snakket med de spontanfrivillige. I min nylig fullførte masteroppgave har jeg snakke med spontanfrivillige, om hva som motiverte dem, hvordan det forandret dem, og hvordan det var å jobbe med etablerte organisasjoner. Jeg studerte unge frivillige som var tilstede under den greske flyktningkrisen på Lesvos.
Spontanfrivillige er et uttrykk hentet fra utviklingsstudier, og referer til en person som bidrar med frivillig arbeid uten å være affiliert med en etablert humanitær organisasjon. De kan samarbeide med etablerte organisasjoner, men er ikke formelt underlagt dem. Det er ofte mennesker som har liten eller ingen kunnskap innenfor humanitært arbeid før de velger å reise til et utsatt område.
Fremmedgjøring fra storsamfunnet
Med utgangspunkt i de mange tusen menneskene som i årene 2015-2017 har valgt å reise til en av de greske øyene for å hjelpe til på frivillig basis er det interessant å se på hva som ser ut til å være den primære motivasjonen. Mange av det frivillige formidler en opplevelse av meningsløshet eller fremmedgjørelse fra storsamfunnet. Det var studenter, lærere og fotografer som i forskjellige ordlyder hadde stilt seg selv spørsmålet ”Hvordan kan jeg sitte her med små, ubetydelige problemer mens uskyldige mennesker drukner på Europas grenser hver eneste dag”?
En av de jeg intervjuet summerte dette godt da hen spurte retorisk ”Hvorfor skal vi være politisk aktive i et land hvor vi faktisk ikke har noen reelle problemer? Vi demonstrer og tar stadig til gatene, men for hva?”
Andre igjen ville hverdagsrasismen og fremmedfrykten de opplevde blant menneskene rundt seg til livs. De klarte ikke sitte ”å høre” på naboer, kollegaer og familie snakke om hvor farlige disse ’andre’ var. Da jeg selv bestemte meg for å reise til Hellas som frivillig i September 2015, var jeg som sistnevnte gruppe blant annet motivert av fremmedfrykten jeg opplevde at profilerte FRP-politikere stadig manet til i norske medier.
Et arbeid som betyr noe
De samme deltagerne fant at arbeidet de gjorde på Lesvos var enormt givende. Alle deltagerne snakket om følelsen av å jobbe med noe som faktisk betød noe, og som var større enn dem selv. Denne følelsen gjorde at mange av deltageren ble i Hellas lengre enn de i utgangspunktet hadde planlagt. De var mer enn villig til å jobbe langt utover nominert arbeidsuke, på eget initiativ og på egen regning.
Innsatsen de gjorde i Hellas kom for noen derimot til en pris. Alle deltagerne fortalte at de i større eller mindre grad hadde opplevd psykologiske problemer da de kom hjem. Mistanke om PTSD kom opp i flere intervjuer. Da jeg søkte etter deltagere til studien var det flere tidligere frivillige som fremdeles ikke klarte å snakke om det.
På tross av hvordan oppholdet hadde negativt påvirket alle deltagerne, fortalte de at følelse av å jobbe med noe som var størreenn en-selv, gjorde at de problemene de hadde slitt med i etterkant var verdt det. Alle ville gjort det igjen.
Det å være frivillig endret først og fremst likevel folk på en positiv måte. Deltagerne beskrev hvordan de var blitt mer empatisk og tålmodige, samt hvordan de hadde en dypere forståelse for urettferdigheter og ulikheter i samfunnet. Denne opplevelsen gjorde også at flere av deltagerne, unge mennesker helt i begynnelsen av samfunns,- og arbeidslivet, endret karriereplaner og fant en helt ny mening med livet.
Vi trenger spontanfrivillige
Hvorfor er dette relevant? Det er relevant fordi forskningen på holdninger, motivasjon og ettervirkningene blant unge spontanfrivillige uteblir. Ansatte og frivillige som jobber under Røde Kors, UNHCR eller Norsk folkehjelp har tilgang til mental helsehjelp under og ved endt oppdrag. Spontanfrivillige har ikke noe organisert apparat og er overlatt til seg selv, med en familie, venner og lommebok som ikke alltid kan sørge for støtten de trenger.
Spontanfrivillige er ubyråkratiske, fleksible og må ikke forholde seg til arbeidstid og HMS-regler. De får ting gjort med ressursene de har tilgjengelig. Større etablerte organisasjoner er byråkratiske, ufleksible og på Lesvos behandlet de humanitært arbeid i et kriseområdet som en ni-til-fire jobb. De har likevel kapitalen og den organisatoriske kunnskapen som gjør dem til vitale aktører for å opprettholde internatonale menneskerettigheter for mennesker på flukt.
Spontanfrivillige har spilt, og kommer til å fortsette å spille, en avgjørende rolle i nasjonalt og internasjonalt humanitært arbeid. De kan fra utsiden fremstå uorganiserte og utopiske, men de gjør en innsats som redder liv. Både før og etter etablerte internasjonale humanitære aktører har igangsatt sine noe tungrodde prosjekter. Som en humanitær aktør skylder Norge spontanfrivillige at de blir tatt godt vare på, både under og aller viktigst etter endt oppdrag.
