Barn og unge ringer nå til etablerte krisetelefoner for å få trøst. En ny type sorg brer om seg. Menneskearten har oppdaget at vi er del av naturen. Og det gjelder uansett om vi bor i nord, sør, øst eller vest.
I avisa Vårt Land den 13. august skriver journalisten Cathrine Northug om hvordan Kirkens SOS opplever en ekstra stor pågang etter lanseringen av rapporten fra FNs klimapanel nå nettopp. Rapporten er entydig: Klimaendringene er menneskeskapte, og global oppvarming skjer raskere enn vi tidligere trodde. Det er det som har fått hjelpetelefonene rundt omkring til å gløde.
Unge lurer på om de bør få barn
Enkelte unge sier de ikke ønsker seg barn. En ung MDG-politiker sier det samme. Noen spør seg om hva vitsen med utdanning nå er.
Imperial College London har forsket på klimaendringer og psykisk helse. Ifølge deres funn er dette et neglisjert felt. På Universitetet i Oslo er det også satt i gang initiativ for å få frem en tverrfaglig forståelse av kompleksiteten i vårt forhold til natur. Prosjektet «Tvisyn på nordisk natur» er ledet av Marius Timmann Mjaaland. Her skal man se nærmere på begrepene «økosorg» og «klima-angst». Det første er mer rettet mot fortiden, og det andre ser mot fremtiden. Sistnevnte er kanskje det vi kan kalle farlig? Lever vi med en angst for et fullstendig natursammenbrudd kan vi bli handlingslammet.
Jeg spør meg selv om jeg har noen slike følelser. Og det finner jeg raskt ut at jeg har. Jeg sykler noen ganger i året gjennom Nordmarka og ut mot Jevnaker. De siste par årene har det vært som om noen har utkjempet en voldsom bakkekrig flere steder. Store steiner spredd ut i landskapet, sammen med røtter og opprevet jord. Flatehugst med intensitet. Ved vestenden av Mylla vann, i Lunner Allmenning ligger vegetasjonsløse topper og nye hytter, store som hus. Jeg blir trist til sinns, sint og oppgitt. Er det dette som kalles økosorg?
Jeg skjønner at kommuner, entreprenører og grunneiere ønsker aktivitet, og særlig i disse tider. Men er det ensbetydende med å gi avkall på estetikk og magemål? Ifølge klima- og natureksperter er det på denne måten vi nå utarmer naturmangfoldet vårt, med åpne øyne, og vi kaller det fremskritt. Langsomt, men sikkert, kommer det nå frem at mange vanlige folk har sterke meninger forbundet med dette.
Følelser må tas på alvor
Vi har alle følelser for naturen rundt oss. Og nå føler vi, meg selv inkludert, at det begynner å haste med å ta bedre vare på den. Og det uavhengig av den siste klimarapporten.
I 2020 kom boka Det går til helvete. Eller? Om Kjærlighet, sorg og raseri i natur- og klimakrisens tid, redigert av Knut Ivar Bjørlykhaug og Arne Johan Vetlesen. Gjennom 14 kapitler og 12 bidragsytere, (forskere og aktivister), drøftes ulike erfaringer, perspektiv og holdninger til natur- og klimautfordringen vi står overfor.
Redaktør og filosof Arne Johan Vetlesen lodder dypt når han resonerer seg frem til at vår menneskelige identitet forutsetter natur med andre livsformer. Vi må bli mer empatiske, og føle mer for livet rundt oss. Det er derfor naturødeleggelser gjør så vondt for den som åpner opp. Medredaktør Knut Ivar Bjørlykhaug skriver sterkt om egne psykiske utfordringer, og veien tilbake til et mer helt liv, via naturen.
Kjærlighetssorg
Forfatterne vil at vi skal snakke mer om natur- og klimakrisen. De vil videre studere nærmere hvorfor stadig flere får følelsesmessige og kroppslige reaksjoner når de opplever ødelagt natur. Et naturlig oppfølgingsspørsmål er da: Hvem er ansvarlige for denne utviklingen som fører til konsekvenser for folkehelsen?
En av påstandene i boken er at økologisk sorg er en form for kjærlighetssorg. Dette fordi naturmiljøet tilbyr oss en form for stødig trygghet når vi trenger den. Vi har derfor en naturlig kjærlighet til fjellet, skogen eller sjøen. Vi glemmer oss selv. Vi hengir oss. Når dette går i stykker, fordi naturen forringes, brytes forholdet og inn kommer sorgen. Og her ligger et paradoks: Naturen går fra å være det stabile, det som hjelper oss gjennom traumer og sorg til å være det som den nye sorgen handler om. Og den er selvforskyldt, fordi det er vi, i vår ubegrensede personlige og kollektive frihet, som har ødelagt naturen. Dette blir en særdeles ubehagelig sannhet for oss. Og vi går litt i baklås.
Vetlesen og Bjørlykhaug skriver at det til syvende og sist handler om at både du og jeg sammen må erkjenne at vi er avhengige av naturen. Da vil vi også forstå det ansvaret vi har for å ta vare på et mest mulig intakt naturgrunnlag – både for oss nå, og for de som kommer etter oss. Da trenger det ikke å gå til helvete.
FNs siste klimarapport er viktig. Den må mane oss til kamp for det vi har kjært; vårt dypere forhold til naturen som vi alle er del av. Og det gjelder om du bor i Norge, USA, Kina eller i Bangladesh. Ellers vil flere og flere unge miste håpet og den nye sorgen vil bre om seg.
