Flukt i koronaens tid | Kristina Quintano/Budbringeren fra Helvete

0

Når en krise inntreffer, er det alltid de svakeste som rammes hardest. Færre dør når flere vet, er et av Leger Uten Grensers mottoer. Men hva skjer når informasjonen blir langt mindre tilgjengelig? Når hjelpeorganisasjoner må trekke seg ut av hensyn til bistandsarbeidernes smittevern, og vi som forsøker å dokumentere grove humanitære overgrep, med ett oppdager at vi befinner oss i et slags skrive-eksil?

 Hva skjedde med mennesker på flukt under coronapandemien, og brukte Europa en verdensomspennende pandemi som en gyllen anledning til å sperre våre aller svakeste medmennesker ute?

I mars stoppet verden gradvis opp, det gjorde også redningsoperasjonene og medienes fokus på verdens farligste fluktrute over Middelhavet. Men flukt tar ikke koronapause, og til tross for at det nesten ikke har befunnet seg et eneste sivilt redningsskip i Middelhavet siden mars, har det kommet fire ganger så mange mennesker sjøveien til Malta og Italia sammenlignet med samme periode i fjor. Det har kommet flere mennesker sjøveien fra Marokko til de spanske øyene enn det har gjort på ti år, og også ruten mellom Tunisia og Lampedusa er mer aktiv enn på mange år. Jeg tror vi kan begynne med å legge debatten om push-og pullfaktor død, en gang for alle.

Det bekreftes druknet i snitt fem mennesker om dagen i Middelhavet, og noen av de største forlisene på mange år har funnet sted utenfor Libya og Tunisia i vår og sommer. Mens vi diskuterer munnbind og skjenketider, flyter likene i land langs våre ferieparadis og setter seg fast i fortvilede fiskeres nett.

Bildene av døde oppblåste barn, som er i ferd med å gå i oppløsning, florerer på sosiale medier, men aldri før har det vært så lite hjelp å få for dem som risikerer livet i overfylte gummibåter, og aldri før har jeg opplevd medienes stillhet som så rungende.

Politikere ønsker å kriminalisere søk og redning til sjøs og med det utfordre havets eldste lov, og norske medier sier nesten ingenting.

Til tross for at fire store redningsskip har stått klare med medisinsk personell ombord i hele vår, drukner det mennesker selv når vi vet nøyaktig hvor de befinner seg, de desperate skrikene fra mennesker som drukner blir videresendt til kystvakter som aldri igangsetter redningsoppdrag, og samtidig nektes de sivile redningsskipene utreise fra Europas havner.

Heller ikke handelsskip vil plukke opp dem som er i ferd med å drukne, for redningsaksjoner innebærer ukevis med utsettelser, forsinkede varer og milliontap. Verdien av menneskeliv er langt mindre enn verdien av cargo. Den 4.august redder mannskapet på handelsskipet Etienne 27 mennesker fra en fiskebåt som er i ferd med å synke mellom Malta og Libya. Det er maltesiske myndigheter som ber om at handelsskipet, som er eiet av Maersk, igangsetter redningen. Men når de 27 menneskene er trygt om bord, får ikke kapteinen på Etienne legge til i noen havn, og både Italia, Malta og til og med Libya nekter å ta imot handelsskipet. Etter fem uker om bord begynner provianten å ta slutt. I desperasjon hopper tre av flyktningene over bord. De blir reddet av mannskapet, og kapteinen understreker behovet for en trygg havn, men får avslag på femte uken. Dette er grunnen til at handelsskip skrur av radaren når det kommer nødanrop fra redningssentralen.

I september var det fem år siden Alan Kurdi druknet. Hele verden gråt for gutten på stranden, men redningsskipet MV Alan Kurdi, som tilhører tyske Sea-Eye, og som bærer hans navn, får ikke sette ut på oppdrag for å redde liv. Samtidig mister flyktningbarna i både Libanon, Malta og Moria nok et år med skolegang, mens utslitte aktivister både kjemper og bærer ansvaret for at mennesker her hjemme ikke skal tro at denne krisen er over. Vi skal hjelpe dem der de er, sier politikerne, men Morialeiren brant ned i september, vår utsettelse er utilgivelig.

Vi skal aldri kunne si at vi ikke visste er et mye brukt motto på Facebook om dagen, og mens vi vet nøyaktig hvilke humanitære overgrep som begås mot mennesker på flukt, vender vi rakrygget blikket bort. Barn som drukner på flukt fra syreangrep, klasebomber, eksplosjoner, terror, tortur, undertrykkelse og sult angår ikke oss. Med et tastetrykk i Facebook-feeden er de borte. For noen av oss er de present i hver eneste handling vi utfører. Da koronakrisen rammet verden, hamstret nordmenn dopapir, men for verdens fattigste ble både matutleveringene og dokumenteringen satt på hold.

Når det ikke er noen til stede for å bevitne og varsle i kriser, finnes det ingen grenser for hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre. I noen få uker i slutten av mars og april gikk ankomstene over Middelhavet ned, for så å blomstre opp igjen til det mangedoblede. Menneskene som flykter fra Libya, forteller om stadig grovere overgrep i interneringsleire nå da flere organisasjoner har satt bistanden på vent. Og selv om det fra mars til juni ikke fantes et eneste redningsskip på havet, var det ingen tvil: havet var tryggere enn land.

 Lyden av måkeskrik

Helikopteret av typen AW149 letter fra flyplassen i Luqa på Malta, vender svakt syd-vestover og flyr over landsbyene Mqabba, Qrendi og Zurrieq før det med utsikt over Den blå grotten kjører rett ut over havet. Vi befinner oss rett utenfor fiskelandsbyen Wied Iz-Zurrieq, og de fargerike Luzzu-båtene i gult, grønt og blått frakter turister ut og inn av grottene der filmen Troja med Brad Pitt ble spilt inn i 2004. Foran på alle båtene er det skåret ut to øyne, det er Asiris øye som skal beskytte sjøfarere og fiskere. De vi er på vei ut til, har ikke beskyttende øyne på båten sin.

Det er uvant å se den maltesiske øygruppen fra luften på denne måten. Selv om jeg har sett den samme innflyvningen hundrevis av ganger er sikten fra et helikopter helt ulikt den fra et fly. Alt føles nærmere.

Foran meg sitter fire italienske soldater, en helikopterpilot, en co-pilot, en mekaniker og en spesialtrent redningsmann, ‘the winch man’. De er alvorstunge i blikket der vi i maks hurtighet er på vei mot farvannet mellom Malta og Lampedusa. Hvert sekund teller. De to små øyene ligger så tett at de samarbeider om å redde flyktninger i havsnød. I mange år har Italia hatt helikopter stasjonert på Malta. Helikopterpilotene og dykkerne, erfarne ISAF-soldater som har vært i både Irak, Afghanistan og Libanon, forteller at dette er det jævligste oppdraget de noen gang har hatt. Ingenting kan forberede deg på å plukke døde barn opp av vannet.

Redningsaksjonene som foregår i Middelhavet, føles intenst nært, og på en liten øy slipper man ikke unna. I den andre enden av horisonten ligger Libya. Jeg har lært meg å gjenkjenne lyden av de ulike redningshelikoptrene. Jeg kan høre om det er det lille helikopteret som har med seg redningspersonell, og som er kjapt og lett å fly, eller om det er det store, det de selv kaller “bunkersen”, og som har plass til mange lik.

30 nautiske mil sydvest for øya ser vi bare hav. De to pilotene snakker lavt med hverandre, det kommer jevnlig meldinger med posisjoner fra MRCC Rome, og det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi er den redningstjenesten som er nærmest båten vi leter etter.

60 nautiske mil sør for Lampedusa er vi fortsatt i maltesisk søk- og rednings-område.

Redningsmannen er klar. Den rustrøde stålkurven står festet ved høyre side av døren, han vet at han må kunne fire seg ned over bølgene i et voldsomt tempo, samtidig som han vurderer hvem han kan klare å hjelpe der nede. Han vet at hans ankomst kommer til å medføre mer kaos, han kan ikke redde alle.

Kurven kan tåle maks fire personer av gangen. I helikopteret er det bare plass til 18 mennesker til sammen, jeg har tatt opp én plass, vi kan redde 13 mennesker. Journalister får nesten aldri være med på disse oppdragene, de kaster ikke bort en plass på det. Vi aner ikke hvor mange som befinner seg der nede, men radioen snakker om hundrevis.

Helikopteret er tre meter bredt, fem meter høyt og atten meter langt. Med en vekt på 8600 kilo kan det holde seg i luften i fire timer. Jeg sjekker klokken jevnlig. Vi er oppe i 290 kilometer i timen og det som føles som en evighet, har bare vart i 23 minutter når teknikeren peker ut mot noe i det fjerne og helikopteret tar en brå vending. Vi kan dekke til sammen 800 kilometer med hav før vi må være på bakken igjen. Middelhavet er 2,5 millioner kvadratkilometer stort. Det føles endeløst.

Menneskene under oss dukker bokstavelig talt opp ut av det blå. Vi sakker farten og høyden, og et øyeblikk føles det som om vi står helt stille i luften. Mannskapet på fire jobber raskt og systematisk. Kaptein Roberto vet nøyaktig hvor langt ned han kan gå før det er for farlig, redningsmannen Carlo vet akkurat hvor fort han må fire seg ned hvis han skal ha håp om å redde noen av dem som kaver i havet under oss.

Jeg har sett mannskapet trene på dette mange ganger, men jeg kan likevel ikke tenke meg noe i hele verden som er skumlere enn å befinne seg i denne jernfuglen akkurat nå, bortsett fra å befinne seg i det frådende havet under den.

Trykket fra rotoren skyver vannet til side og danner en grop av hvitt skum som trekker menneskene nedover i havet. Havet fråder og bølgene skummer. Jeg tenker at vi lager mer kaos enn nytte, men det er ingen valg, båten til Armed Forces of Malta er flere timer unna og den gigantiske fiskebåten med mennesker ligger sidelengs i vannet. Gjennom skjermene foran hos kapteinen ser alt som foregår i vannet, grønt ut, men når jeg ser ut av vinduet, er det som om fargerike bøyer i havet dupper opp og ned med armer som kaotisk strekker seg i været før de forsvinner under bølgene igjen. En kvinne med to barn på ryggen kaver vilt i det kalde vannet mens vinden fra helikopteret gjør bølgene enda skarpere. Ansiktet hennes dupper opp og ned, så er det borte. Store, hvite livredde øyne dukker ned i bølgene med en blanding av livskraft og resignasjon. Jeg prøver febrilsk å holde blikket på et fast punkt, men det er som om alle sklir under, før de dukker opp igjen i noen øyeblikk og så blir borte igjen.

Med øreklokker på kan man bare føle drønnet av helikopteret, men jeg kan kjenne lyden av menneskeskrik der nede. Jeg vet at lyden av 300 mennesker som drukner høres akkurat ut som lyden av måkeskrik.

Jeg har vært med på mange redningsaksjoner tidligere, jeg vet hvordan livredde, våte, tunge mennesker med åpne brannsår innsmurt i olje, noen i panikk og noen helt apatiske, ser ut. Jeg vet hvordan blikket til en far ser ut idet han slipper taket i veslejenta si for å klare å beholde grepet om sønnen. Jeg vet hvordan skrikene til en mor høres ut idet hun skjønner at det ikke er noen igjen. At det siste man ser av et menneske som drukner, er en hånd som strekker seg opp av bølgene.

Dette er likevel ulikt alt jeg har sett før. Å befinne seg i et helikopter føles overveldende hjelpeløst. Fra en båt eller en strand kan du gjøre noe, rope etter noen, gjøre et forsøk på å dra noen opp. Fra luften kan man bare dokumentere.

Jeg sitter med en tom notatblokk i fanget, og i fugleperspektiv ser jeg på at mennesker drukner. Jeg har ikke et eneste ord i mitt vokabular som er dekkende nok til å beskrive det jeg ser. Hvordan skal jeg klare å formidle det som skjer noen meter under oss?

Etter tre timer på havet er vi på vei tilbake. Vi har forlatt minst tre hundre mennesker i de kalde bølgene under oss.

Jeg kan se kysten av Malta, vi er så nær og likevel så uendelig langt unna.

Når vi flyr over stranden Pretty Bay, begynner jeg å skjelve, under oss ligger mennesker på fargerike badelaken og drikker kald øl. En turistbåt loffer dovent rundt øya.

Det er ikke til å fatte at dette pågår rett utenfor ferieparadisene våre.

Kystvakten som ankom stedet en time etter oss, fant ingen i live.

Det finnes ingenting i verden stillere enn området rundt en båt som nettopp har gått ned. Som om havet gjør narr av oss, se hva jeg har skjult.

På det dypeste er Middelhavet 5267 meter. De aller fleste blir aldri funnet.

Å dokumentere fra eksil

I snart 20 år har jeg dokumentert båtflyktningers fluktrute over Middelhavet, i månedsvis av gangen har jeg vært til stede der krisen befinner seg. Langs hele kysten av Middelhavet, på tre ulike kontinenter har jeg hjulpet, intervjuet og dokumentert menneskers farligste reiser. Hele veien har jeg lovet å fortelle deres historier.

Det å ikke kunne reise ut i felt de siste månedene føles som et svik mot dem alle, nok en gang føles det som om jeg sitter i et helikopter med fugleperspektiv og observerer menneskers lidelser, og det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe dem, ikke annet enn å fortsette å dokumentere vårt svik og deres helvete. Hver dag bruker jeg timevis på å finne riktig informasjon til mine mange tusen lesere, og hver dag får vi meldinger om nok en båt som har sunket, om nok en gruppe mennesker som blir utsatt for ulovlige push-backs av EUs medlemsland.

Gjennom facebooksiden Budbringeren fra Helvete forsøker jeg å gjøre jobben norske medier ikke vil ha, og med over 120.000 visninger om dagen holder jeg løftet om å fortelle deres historier. Jeg har blitt ekspert i å finlese tunisiske lokalaviser, men det blir stadig vanskeligere å finne dokumentasjonen, og stadig flere desperate telefonsamtaler og meldinger om mennesker som har forsvunnet dukker opp i innboksen uten at jeg har noen mulighet til å redde dem.

We are drowning, please help us, lyder en melding som tikker inn på telefonen. Kystvakten i området blir tilkalt, men som så ofte før, tar de ikke telefonen. Det hjelper ikke med nøyaktige gps-koordinater dersom ingen igangsetter en redningsaksjon.

Det er en helvetes jobb å være Budbringer, og den oppleves lang tøffere fra ens eget trygge hjemmekontor enn fra en strand der jeg i det minste kan trekke noen i land.

Unnvikelsen og sviket fra EU er komplett

Gjennom Facebooksider som Aegean Boat Report og Watch The Med får vi nesten daglig dokumentasjon fra flyktninger som blir stanset av gresk kystvakt, og som på grotesk vis blir skjøvet tilbake ut på havet mot Tyrkia. Utenfor Libya er den såkalte libyske kystvakten kun kamuflerte militser som opererer som smuglere om natten og leker kystvakt om dagen. Dette bruker vi norske skattepenger på i våre stadige forsøk på å holde mennesker fra de landene vi selv var med på å ødelegge, så langt borte fra våre egne trygge havner som mulig.

800 mennesker kom til Malta en og samme helg. Malta, mitt andre hjemland, er EUs minste og sydligste land, 360 kvadratkilometer stort med fem svære overfylte leire og hundrevis av små midlertidige bosettinger. På gaten og i skur bor det mennesker som har flyktet fra alt, og EUs minste land gir dem det de makter. Vi i Norge klarer ikke engang hente våre egne tildelte kvoteflyktninger under koronakrisen, og det kan virke som om det går sport i å unnlate å avlaste leirene rundt Middelhavet. I mellomtiden stiger tallet på antall druknede.

Utenfor Tunisia velter en båt med 60 mennesker. I flere uker leverer dette forliset lik langs kysten, og kropper som går i oppløsning setter seg fast i fiskernes nett. De som blir funnet, blir brakt i land, og utslitte leger skjærer av en finger eller et øre i håp om en gang å kunne identifisere dem før de legges i en nummerert grav uten navn. De aller fleste som drukner, får aldri noen navngitt grav, vi vet ikke hvem de er. I 2015 druknet ett tusen mennesker i ett og samme forlis utenfor min hjembukt på Malta. Kun 27 lik ble plukket opp og begravet ved siden av mine besteforeldre. 27 mennesker ingen har gjort krav på. På bunnen av havet lå et skrog med ytterligere ett tusen mennesker, de ble ikke løftet opp før ett år etter.

De er aldri blitt identifisert.

Så skjer det nok et forlis. Utenfor Libya synker en gummibåt i august i år. Om bord i båten er poet og menneskerettighetsaktivist Abdel Wahab Yousif fra Sudan. Han var en anerkjent ung og lovende kunstner utdannet ved det økonomiske fakultetet ved universitetet i Darfur.

Hans poesi var farget av melankoli og sorg, og han etterlot seg en stor gruppe lesere og tilhengere i Sudan.

Det siste verset Abdel skrev før han satte ut på flukt fra Libya, lød slik:

You´ll die at sea.

Your head rocked by the roaring waves,

Your body swaying in the water,

Like a perforated boat.

In the prime of youth you´ll go,

Shy of your 30th birthday.

Departing early is not a bad idea;

But it surely is if you die alone

With no woman calling you to her embrace:

Let me hold you to my breast,

I have plenty of room.

Let me wash the dirt of misery off your soul.»

 

Det var som om han visste at han siste reise mot frihet ikke kom til å bære ham helt frem.

Her jeg sitter på et skriveloft med utsikt over Oslofjorden, i et slags dokumentasjonseksil, undrer jeg meg daglig over hva vi har mistet der ute på havet. Hvor mye kunst, hvor mange dikt, forskningsresultater, mennesker som kunne endret verden, ligger på havets bunn?

Da jeg i sommer oppdaget kunsten til den iransk/norske eksilfotografen og aktivisten Gazelle Pezeshkmehr, ble jeg slått av hvordan hun klarte å fange følelsen jeg har levd med de siste tjue årene. Jeg som er laget ved Middelhavet, som kunne svømme og dykke før jeg kunne gå, og som så ofte går kledd i lange silkekjoler, føler meg enda mer lenket til havet i denne perioden da jeg ikke kan være der. Uansett hvor langt jeg strekker meg etter lyset, skjønner jeg at det kommer til å ta lang til før dette mørket over Middelhavet tar slutt. Jeg tar meg selv i å tenke at for hvert menneske vi mister i Middelhavet, mister vi også en del av oss selv.

 

Cover and other Images credit: Gazelle Pezeshkmehr, Iranian/Norwegian artist in exile in Norway

 

Kristina Quintano is a publisher, translator, and journalist. She is half Maltese and half Norwegian.

 

 

 

More Posts From this Author:

Share.

Leave A Reply

Translate »