En 30-år gammel kvinne er i disse dager tiltalt for terrordeltagelse, blant annet på grunn av ekteskap med tre IS-krigere og opphold i «kalifatet» i årene 2013 til 2019. Hva får unge mennesker til å bli så opptatt av islam at de går fra nidkjær rett-troenhet til krigersk Jihad? En bok kaster spennende lys over fenomenet salafisme.
Doktorgradsstipendiat Marius Linge og sosialantropolog Sindre Bangstad skrev i 2020 boka Salafisme i Norge – Historien om Islam Net og Profetens Ummah, utgitt hos den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk. Resultatet har blitt en svært oversiktlig, interessant og viktig bok på ca 100 sider, pluss noter.
Et internasjonalt fenomen
Hvorfor er boka viktig? Når rundt 100 norske ungdommer har dratt ned til trykkokeren Syria, og flere har mistet livet i kamper for ideen om et tradisjonelt styrt islamsk samfunn (kalifat) der, sier det seg selv at vi har å gjøre med et internasjonalt fenomen. De fleste av dem som måtte nære slike ideer drar ikke i krigen, men lever og virker her hjemme. Det krever da av oss som samfunn at vi forstår hvilke ideer og krefter som er i spill. Linge og Bangstads bok er et slikt bidrag og begge forfatterne har skrevet og studert religiøse og samfunnsmessige tema over tid.
Bakgrunnen kjenner vi: I flere muslimske land har totalitære regimer, krig og vestlig intervensjon skapt næring for ulike varianter av salafisme. Salafisme kan vi da tolke som en moderne puritansk og reformistisk tilnærming til islam som legger avgjørende vekt på å vende tilbake til en bokstavelig tolkning av de islamske grunnlagstekstene. Salafister ønsker, i ulik grad, å «renske» islamsk tro og praksis for det som anses som «ikke-islamske» elementer. I sine mest ekstreme form, blir dette til terrorgrupper som al-Qaida og IS.
I vår del av verden vil en del ungdom finne noe i salafismen som i en viss periode av deres liv kan synes attraktivt. I Norge har det kommet til uttrykk gjennom forkynnelsesorganisasjonen Islam Net og den militante gruppen Profetens Ummah. I perioden mellom 2012 og 2016 tok også noen fra dette miljøet skrittet over fra forkynnelse til væpnet kamp i den brutale syriske borgerkrigen.
Grundig innføring
Boka Salafisme i Norge gir en svært oversiktlig innføring i salafismens historie, ideologi og tiltrekningskraft. Som det står på omslaget, viser boka «forholdet mellom salafisme og salafi-jihadisme og vektlegger de politiske og sosiale omstendighetene som lå til rette for bevegelsens vekst, både ute i verden og her hjemme i Norge.»
Et kapittel er viet Islam Nett – en vekkelsesbevegelse som oppstår på en norsk høyskole. Deretter får vi innblikk i den globale salafismen, ikke minst med utgangspunkt i dens «rene» saudi-arabiske form. Tredje kapittel tar for seg overgangen som finner sted innen salafismen, fra ren religiøs bevegelse til terroristorganisasjoner. Deretter får vi dybdeinnsikt i Profetens Ummah, dens hovedaktører og deres halvkriminelle fortid. Det hele munner ut i en analyse av hvor disse miljøene står i dag, og hva myndigheter, og vi som storsamfunn, bør gjøre av politiske og sosiale tiltak.
Boka er spennende og gir raskt en fin oversikt over utfordringsbildet i Norge. Mye av dette vil vi kjenne til fra media, men det er svært nyttig å få det repetert.
Steining og advarsel om 11. september
Forkynnelsesorganisasjonen Islam Net skapte mye mediestøy da de ved sin oppstart i 2008 tok til orde for straffen steining som følge av en bokstavtro lesning av den islamske loven, sharia. Profetens Ummah, på sin side, hyllet terrororganisasjoner og «advarte» om et kommende 11. september på norsk jord.
Det interessante er at begge disse to grupperingene opererer innenfor rammen av det som forfatterne karakterisere med begrepet salafisme: en moderne, global islamsk vekkelsesbevegelse med utspring i Saudi-Arabia. Med sin puritanske form legger bevegelsen vekt på en bokstavtro tolkning av islamske grunnlagstekster og på å «vende tilbake» til et ideelt islamsk samfunn, både individuelt og sosialt, slik de mener det ble praktisert av de tre første generasjoner av muslimer.
Men de to norske eksponentene for salafimse er forskjellige i hvordan de tolker sin salafisme. Forfatterne beskriver Islam Net som en eksponent for en sosialkonservativ salafisme, mens Profetens Ummahs representerer militant salafisme. Det utspiller seg med andre ord en konkurranse, eller en kamp, om hegemoniet innenfor den bredere salafi-bevegelsen i Norge. Dette er, sier forfatterne, er en kamp om å etablere makt og dominans over andre mennesker ved bruk av kulturelle og ideologiske midler.
Profetens Ummah – mest ekstrem
Profetens Ummah fremstår som den mest ekstreme norske varianten. De hevder at vesten er den vantro fienden og at det foregår et korstog mot islam. Norske myndigheter er ergo også fienden. I en propagandavideo fra 2012 er det bilder av Jens Stoltenberg og kronprins Haakon mens rulleteksten sier: «Å Allah, ødelegg dem og la det være smertefullt»
Forfatterne skriver at Islam Net er opptatt av å markere teologisk avstand til jihad-orienterte aktører som Profetens Ummah. Islam Net er tydelige på at jihadismen, representert ved det al-Qaida og IS står for, representerer en helt annen islamfortolkning. Forfatterne er samtidig tydelige på at det finnes en del viktige fellestrekk mellom dem. Det gjør at både ideer og personer vil kunne finne rom hos begge grupperinger.
Salafismen har kommet til Norge for å bli
Vestens mislykkede krig mot terror har utvilsomt bidratt til å styrke salafismens forenklede verdensbilde. Det er mye offermentalitet der ute. I sin oppsummering kommer forfatterne med et klart råd: «Dersom Islam Net ønsker å bli tatt på alvor i sitt arbeid med å «forebygge», burde ikke organisasjonen underbygge slike verdensbilder og narrativer. I så måte er det positivt at Islam Net gradvis har blitt et moderat uttrykk for salafisme – særlig sammenholdt med saudiarabisk salafisme.»
Forfatterne er ikke blåøyde og skriver at salafi-jihadismen også i fremtiden kan bre om seg her i Norge, hvis forholdene ligger til rette for det. Mye avhenger av hva som skjer der ute. Den globale jihadismens utvikling har stor betydning for rekrutteringsgrunnlaget. Med dagens mediebilde vil konflikter i muslimske land raskt kunne bidra til både politisk bevissthet og radikalisering.
Men det alene er ikke nok. Forfatterne er også eksplisitte på at forskning viser «…at bakenforliggende sosiale problemer som fattigdom, gatekriminalitet og utenforskap blant muslimske minoriteter, og i befolkningen for øvrig, gjør ekstreme ideologier som salafi-jihadismen mer tiltrekkende og potente.»
Her er det med andre ord nok å ta tak i både hos muslimske organisasjoner, i de ledende moskemiljøene, og også hos våre egne bevilgende myndigheter. Denne boka bør derfor leses av mange.
