Den siste helgen i april gikk Tysk-norsk litteraturfestival av stabelen i Oslo. Blant de rundt 60 programpunktene ble det blant annet arrangert en samtale mellom fribyforfatter og styremedlem i Norske PEN Asieh Amini og leder for Martin Roth Initiative Maik Müller.
To av de største globale organisasjonene for beskyttelse av forfulgte forfattere og kunstnere holder til i Tyskland (Martin Roth Initiative) og Norge (ICORN). Flystreiken ville ha det til at leder for og grunnlegger av ICORN Helge Lunde og programdirektør i ICORN Elisabeth Dyvik ikke kom seg over fjellene fra Stavanger. I en improvisert utgave av samtalen fikk vi en innledning av direktør for Goethe-Institut i Oslo Martin Bach og opplesning av et av Aminis dikt «We and Cities» både på persisk og engelsk.
Maik Müller er leder for Martin Roth-Initiative som jobber med å beskytte og støtte kunstnere og kulturformidlere som aktivt fremmer kunstnerisk frihet, demokrati og menneskerettigheter. Initiativet er et samarbeid mellom ifa (Institut für Auslandsbeziehungen) og Goethe-Institut og ble etablert av det tyske utenriksdepartementet i 2018. I denne samtalen om beskyttelse av forfulgte forfattere og kunstnere intervjuet Maik Müller den iranske poeten Asieh Amini. Amini kom til Norge som fribyforfatter i 2010, og har bodd i Trondheim i ni år. Hun er en av Irans fremste aktivister i kampen mot dødsstraff, spesielt steining og henrettelse av ungdom. Hun ble tildelt Hellmann/Hammet-prisen av Human Rights Watch i 2009.
–Hvordan kom du i den situasjonen at du bad ICORN om støtte?
–Jeg er poet og var poet i Iran i 18 år. Først studerte jeg matte og fysikk, men gikk over til ordene etter hvert. Familien min har alltid vært opptatt av poesi. Det endte med at jeg ble journalist for å komme nærmere det å jobbe med litteratur og uttrykk. Det var jo ikke aktivist jeg var. Jeg ble kanskje født som poet, men ikke som aktivist.
Jeg jobbet i noen større aviser i Teheran. Jeg vokste opp i årene etter Den iranske revolusjonen i 1979, så jeg visste hva jeg ikke kunne og hva jeg kunne fortelle. Det finnes «røde grenser» som ikke står nedfelt noe sted. Alle journalister vet hvor grensene går. Et eksempel er kvinnekroppen, du kan ikke skrive om den. Det har jeg vennet meg til. Da jeg ble redaktør selv, kontrollerte jeg at andre overholdt grensene. Vendepunktet ble da jeg fikk høre historien om henrettelsen av ei 16 år gammel jente.
–Hva skjedde?
Jenta het Atefah Sahaaleh og ble henrettet ved offentlig henging fordi hun hadde hatt et seksuelt forhold til en mann. Avisene skrev at hun var 22 år gammel og anklaget for utroskap. Jeg undersøkte historien og begynte å bekymre meg. Det viste seg at Atefah bare var 16 år gammel – og ugift. Hvordan kan det skje at ei jente blir drept fordi hun har hatt sex? Jeg hadde hørt historier om drapene myndighetene begikk etter revolusjonen; jeg var vant til dem. Men denne gangen var det ei ung jente det handlet om. Jeg kunne ikke begripe hvordan det kunne være mulig. Situasjonen var komplisert. Sakspapirene var ikke tilgjengelige, familien hennes var hjemløs … Hun ble henrettet etter bare tre måneder i fengsel.
Jeg skrev en artikkel om hvem Atefah hadde vært, men jeg kunne ikke trykke den i avisa mi. Ingen steder. Til slutt fikk jeg publisert den i et feministisk magasin, som ble stengt av myndighetene kort tid etter. Deler av artikkelen la jeg også ut på mine egne nettsider. Heldigvis gjorde den nye teknologien det mulig for meg også å få oversatt artikkelen til engelsk. Den fikk stor oppmerksomhet fra folk over hele verden. Blant annet var det en filmmaker som var interessert – hun kom til Iran og jeg hjalp henne å lage en dokumentarfilm om Atefah Sahaaleh.
Men jeg fant ingen ro. Jeg fortsatte å stille meg spørsmålet om hvor mange jenter og kvinner som befant seg i iranske fengsler og i påvente av sin dom. Islam sier at hvis du har et forhold til noen utenom det muslimske ekteskapet, kan du bli dømt til 100 piskeslag. Har du gjort det tre ganger, blir du hengt fjerde gangen. I Atefahs tilfelle var det snakk om voldtekt. Hun ble pisket 3 x 100 ganger – så ble hun hengt. På grunn av voldtekt! Saken eksploderte. Du kan også bli strengt straffet på grunn av andre seksuelle forhold. Vi begynte å aksjonere for å gi unge mennesker i fengsel – menn og kvinner og barn – bedre forhold. Saken fikk nasjonal oppmerksomhet.
–Var det da du ble aktivist?
Som journalist må du ha en avstand til sakene du skriver om, men det stemmer. Etter å ha blitt kjent med Atefahs historie kom jeg til et punkt der jeg måtte krysse grensen. Jeg ble en aktivist. Hvem ellers, enn journalistene, skal kjempe disse menneskenes sak? Når ingen vil se dem, skrive om dem, fortelle om dem? Jobben min gjorde meg til aktivist og feminist. Andre begynte å kalle meg en menneskerettighetsaktivist lenge før jeg selv skjønte at det var det jeg var.
–Og du ble fengslet?
Noen år senere ble jeg arrestert etter å ha demonstrert for kvinnerettigheter foran tinghuset. Senere, i 2009, var det valg i Iran og resultatet ble at folk trakk ut på gatene for å protestere mot valgresultatet. Vi var mange som protesterte mot regimet, men det er ikke det samme som å stå opp for enkeltpersoner – venner, familie og kollegaer – som blir fengslet. Mange av dem rømte til utlandet, selv var jeg så heldig å finne trygghet i fribyen Trondheim.
– Og på hvilken måte fikk du støtte i Trondheim?
Jeg har ni års erfaring som fribyforfatter i Trondheim og sitter dessuten i styret i Norsk PEN. På denne bakgrunnen synes jeg at ICORN har gjort en solid jobb. Bare det å flytte journalister som meg selv, til et trygt sted, betyr alt. Men tilbakemeldinger fra kunstnere og venner i nettverket er at flere av dem føler at de har blitt glemt. De sitter igjen med et inntrykk av at det ikke er noe å hente for dem i fribyen de har kommet til. Fribyforfatterne får ikke jobb. De har kanskje problemer med å lære seg et nytt språk, de har mistet noe, de savner noe.
– Har situasjonen endret seg?
Jeg mener faktisk at ICORN har utviklet seg til det bedre, ikke bare på grunn av selve fribyene, men fordi ICORN i dag ikke lenger støtter kun forfattere, men også journalister og kunstnere alle slag. Dette er viktig, for ytringsfrihet er ICORNs fanesak. Og den er det ikke bare forfatterne som forfekter. Likevel: Skal vi gjøre en innsats for ytringsfriheten i utsatte land, er det ikke tilstrekkelig å hente personer som trenger hjelp ut av sine situasjoner. De må også få en mulighet til å jobbe. Du blir flyttet fra krigen til sykehuset, for å si det sånn. Men så finnes det ingen ordning som får dem ut av sykehuset og inn i arbeidslivet igjen. Det finnes en «missing link».
—
Asieh Amini er en iransk poet, journalist og internasjonalt kjent og prisbelønnet menneskerettighetsaktivist. Hun har siden 2009 levd som fribyforfatter i Trondheim, og utga i 2011 diktsamlingen Kom ikke til mine drømmer med gevær, som fikk en strålende kritikermottakelse. Også den samlingen var gjendiktet fra persisk av Nina Zandjani, den fremste oversetter av klassisk og moderne persisk diktning til norsk. Før Asieh Amini i 2009 ble frarådet å returnere til Iran etter å ha opptrådt under Stockholm internasjonale poesifestival, hadde hun i 2005 debutert som poet i hjemlandet med en samling dikt. På grunnlag av denne samlingen utropte FN-organisasjonen UNESCO henne til den mest lovende yngre poet i Iran. Hennes menneskerettighetsarbeid brakte henne i konflikt med prestestyret, og hun ble utsatt for trakassering, fengsling og sensur. Å leve i eksil er et sentralt tema i samlingen Jeg savner å savne deg, som kom i 2013. Her er en smakebit: «Slik spurven/bygger reir/i kraftige trær med vingeformede greiner,/har jeg bygget reir/på verdens flyplasser.»
Martin Roth Initiativeble grunnlagt i 2018 og beskytter kunstnere som jobber for kunstnerisk frihet, demokrati og menneskerettigheter i sine hjemland. Organisasjonen samarbeider med lokale organisasjoner og Goethe-Instituts filialer over hele verden. Per i dag har 31 kunstnere og deres familier fått organisasjonens støtte.
ICORN – International Cities of Refuge Network ble opprettet i Norge i 2006 og er et internasjonalt fribynettverk som ble etablert for å tilby forfulgte forfattere, journalister og kunstnere et fristed, eller en friby, hvor de skal kunne skrive og uttrykke seg fritt, uten å frykte for å bli sensurert eller kneblet. Gjennom årenes løp har ICORN hjulpet220 forfattere, journalister og kunstnere og deres familier.
—
We and Cities
As Teheran was passing by me
The protesting streets
The streams of cars
And the pale loving trees,
With their baggage in their hands
Were waiting
In the staring stations
Oslo is growing in my veins
The trees are growing out of my frame
And the sparrows
Become the citizens of my body
The life is walking
Thoughtful and anxious
In the white lonely streets
Ramsar* is a memory
Born on the lap of my mother
And the Caspian Sea
A dream, whose quilt
Does not cover my feet.
The willow trees get smaller
The houses on the Hariss streets,
With red and pink geraniums
Go backward
Up the wall
And stare into space
In the frame of a small tableau
Trondheim,
The last passing city,
Has got in her pocket
One of my poems as a souvenir
I stand still watching
I have always stood still
As the cities were passing by
The cities have emigrated from me
The cities have taken refuge in me
Not that the borders are my problem, no
God damn borders!
We are
The story
We are
The city.
*Ramsar is the name of a city in Northern Iran where I was born in.
Asieh Amini
Translated by Fereshteh Vazirinasab
*Photo credit: Karina Halvorsen Gravdahl
Merete Franz (1972) is a translator and copywriter and also one of the founders of the Literature House in Skien.
