Geburg Aasland (1886-1970) blind organist og aktivist | Ragnhild Aasland Sekne

0


«Det er så sin sak å prøve å skissere en manns profil mens han ennå er blant oss», skrev biskop Johannes Smidt i forordet til Geburg Aaslands selvbiografi, ‘I kamp med skjebnen’, i 1968. «Først og fremst vil han kanskje selv protestere. Men det er nå, mens bildet er levende, det bør tegnes. For å holde det levende.» Nettopp for at fortellingene om ham skal forbli levende, har jeg valgt å skrive denne teksten, over 130 år etter at min morfar ble født i Kragerø en sommerdag i 1886.

Geburg Aasland var gjennom store deler av sitt liv en av de mest markante funksjonshemmede i norsk offentlighet. Som folkekjær organist, komponist, foredragsholder og aktivist reiste han i hele sitt voksne liv på kryss og tvers i Norge ˗ og i utlandet. I løpet av seksti år holdt han flere tusen foredrag. Fra han var tjuetre år gammel var han også organist i Ullern kirke. For sitt virke fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull. Noen av dere som leser dette ˗ særlig de blant dere som er spesielt interessert i orgelmusikk, folkeakademiene, blindesak eller fortellinger fra krigens dager ˗ kjenner navnet hans, har kanskje hørt ham spille og synge fra orgelkrakken, hørt ham holde foredrag ledsaget av sang og musikk et sted i Norge, lest selvbiografien hans eller sett portrettprogram om ham på NRK, men for de aller fleste er han i dag en av de mange som har gått i glemmeboken. 


Den store bybrannen i Kragerø i 1886 førte indirekte til at Geburg ble blind bare to uker gammel. Familiens hus i Bjørnsborgbakken brant ned to måneder før han ble født, det midlertidige husværet var trekkfullt, og Geburg fikk øyebetennelse og mistet synet. Selv om han senere i livet aldri la skjul på at livet som blind i blant ga ham tunge stunder, lå humoren alltid på lur. Om sin egen skjebne sa han: «Jeg takker Gud for at jeg ble blind, ellers hadde jeg blitt en fordrukken sjømann i Kragerø.»

Moren, musikken og fremtiden
Det blir ofte sagt at det bak en mann med suksess, står en sterk kvinne. I Geburgs liv fantes det to slike kvinner, hans mor, Kirsten, og hans kone, Signe. Et blindt barn var et hardt slag for en mor som hadde fem barn, en ektemann som var til sjøs, og som naturlig nok strevde med å få endene til å møtes. Kirsten var en spesiell og svært sterk kvinne. Hun stilte krav og hadde forventninger, også til Geburg, behandlet ham ikke annerledes enn de fire andre barna, men lot ham springe alene rundt i Kragerø. Hun straffet ham, sikkert for hardt, om han ødela noe, men aller mest malte hun fremtiden lys for ham, fikk ham til å tro at han kunne få et godt liv. Han skulle ‘tjene mange penger og bli fin mann og få floss og stokk og blå briller’. Tidlig bestemte hun seg for at han skulle bli organist i Kragerø. Det ble han ikke, men han spilte og holdt foredrag der en rekke ganger. Aller viktigst er det kanskje at det var moren som tok ham med seg inn i eventyrenes og fortellingenes verden. Kirsten hadde en frodig fantasi, og det beste Geburg visste som barn var å sitte i skumringstimen og lytte til morens stemme. Denne opplevelsen tok han med seg og førte videre, ikke bare til barn og barnebarn, men til mennesker i hele Norges land.

Prinsessen som ikke ville le

Et av de eventyrene moren fortalte, og som ganske sikkert var med på å forme hans menneskesyn, var om prinsessen som ingen kunne få til å le. «Hvorfor ville ikke prinsessen le, mor?» spurte Geburg. Moren var innom tanken på at hun kanskje var bortskjemt og hadde for mange av livets goder, men hun hadde også en annen forklaring. «Det gjorde henne kanskje så bedrøvet å se de mange som ikke hadde det godt her i verden», sa hun. «Noen sultet og frøs, noen bar på tunge sorger og lidelser. Hun så også hvor leie menneskene var mot hverandre. Nasjonene førte krig, samfunnsklassene sto mot hverandre i bittert hat, medlemmer av samme familie var slemme mot hverandre og hakket på hverandre. Når prinsessen tenkte på alt dette vonde og leie, ble hun så tungsindig at hun hverken kunne le eller smile.” Geburg forteller i sin selvbiografi hvor mye slike samtaler betydde for ham, slik de ville gjøre for ethvert barn der voksne har tid og tålmodighet til å føre en slik samtale.

Allerede som liten gutt drømte Geburg om å bli organist og en stor taler. Han drømte både om å bli organist i Kragerø kirke den dagen organist Eriksen skulle gå av, og om at folk skulle flokkes i mengder under hans prekestol. Når han satt nede i Skjulet i Bjørnsborgbakken og drømte om fremtiden, så han seg selv sitte nede i kirken mens han lyttet til sitt eget orgelspill, og den lille guttungen ble grepet, nesten til tårer, av sitt eget skjønne spill. 

Fra Kragerø til blindeskolen i Kristiania

I Kragerø fantes det ingen mulighet til skolegang for en blind gutt, og i lengden var det ikke tilstrekkelig med den hjemmeundervisningen moren kunne gi ham. I 1896, ti år gammel, dro derfor Geburg til Kristiania for å begynne på skolen for blinde. 

Norge var ikke et foregangsland når det gjaldt undervisning av blinde. Han som senere ble kalt Blindesakens far, Jochum Johansen, besøkte blindeskoler i store deler av Europa og jobbet hardt for at en slik skole skulle opprettes også i Norge. Han var med å starte Foreningen for blinde i 1860, og i 1861 ble Christiania Blindeinstitut opprettet. Først i 1896 ble skolen statlig. 

På blindeskolen lærte Geburg punktskrift, men den eneste boken skolen eide på norsk den gang, var en ABC-bok. I tillegg hadde de noen få bøker på dansk og svensk. Mesteparten av undervisningen foregikk ved høytlesning. Viktig var det også å lære et håndverk, men lærerne oppdaget snart at Geburg var fullstendig ubrukelig i så måte. Han prøvde seg på å strikke, trekke rørseter, flette matter og på skomakerarbeid. Alt var like bortkastet. 

En dag stanset bestyreren ham i gangen. «Ja, Geburg», sa han. «Du får vel begynne å spille orgel. Du skal jo være så musikalsk.» Gladere enn elleve år gamle Geburg var denne dagen, hadde han aldri vært. 

Med musikken som levebrød

Da Geburg som 18-åring forlot skolen, etter at Kragerø kommune hadde sagt nei til å påkoste et skoleår til, fikk han et piano i gave av foreningen Solstreif. Et slikt instrument var et umåtelig viktig bidrag i Geburgs muligheter til å forsørge seg i årene fremover.

De neste årene levde Geburg fra hånd til munn og forsørget seg som pianolærer, underholdt på fester og møter, ble musikkanmelder og ga ut en del komposisjoner. For hver av dem fikk han 25 kroner. Han hadde også flere oppdrag som organistvikar, blant annet i Ullern kirke. Etter at han som tjueåring holdt sitt første musikkhistoriske foredrag, ble oppdragene stadig flere.

Om nettene gikk han på rekognosering for å slippe å betale for å bli fulgt. Etter hvert ble han ekspert på å finne fram alene, noe som kom godt med da han begynte å reise på turneer i hele Norge. 

Nu lyser dit fagre navn
Geburgs mor fortalte ham ofte at han kom til å finne en pen og snill kone. Det var en del av den vakre fremtiden hun malte for ham. Våren 1909 møtte Geburg den kvinnen som kom til å bli hans livsledsager de neste femtifem årene. Signe Hennum gikk på lærerskolen, men arbeidet også på Fahlstrøms teater, og da de oppførte operetten ‘Dollarprinsessen’ som Geburg skulle anmelde i Musikbladet, var det til henne han ringte. Etter forestillingen ble de sittende og prate.

Signe ble den andre sterke kvinnen i Geburgs liv. Hun ble hans sekretær, hans kjæreste, hans lærer og reisekamerat, hans inspirasjon og på mange måter også hans øyne. Selv sier Geburg om sin foredragsvirksomhet at han bare var redskapet. Inspirasjonen og kunnskapene var det Signe som hadde gitt ham. 

 De forlovet seg høsten 1909, og hun var en viktig drivkraft da han søkte på organiststillingen som han fikk i Ullern i 1910, og som gjorde det mulig for dem å gifte seg i 1911. Fast stilling i Ullern ble et svært viktig vendepunkt for Geburg. Han var bare 24 år, og brått var fremtiden blitt så utrolig mye tryggere. ‘Fold Dem ut, personlig og fritt’, sa sogneprest Jonas Dahl til ham, og Geburg fulgte utfordringen i 46 år. 

Man kan likevel ikke forstå den legenden Geburg fikk mulighet til å bli, uten å forstå hva slags kone han hadde. Også Signe var en dyktig kunstner, men hennes uttrykk var det visuelle. Hun tilbrakte lange dager ved billedveven og skapte veggtepper etter egne tegninger, bilder Geburg ikke kunne se, men som hun beskrev for ham.

Reisebrev 

I tillegg til musikken reiste Signe og Geburg stadig rundt i Europa sammen. Ofte brukte de sin egen bil, en T-Ford ved navn Blakken, der Signe satt ved rattet. Spesielt besøkte de Europas ulike operahus, og uansett hvor de var, skrev Geburg brev til barna hjemme og delte opplevelsene med dem. 

I et brev fra 1938 ser vi hvordan han forteller om det han “ser” og hvordan han trekker linjene til den politiske situasjonen i Europa på denne tiden:

Vi kjørte til Gripsholm, et vidunderlig sted. Vi sat i parken, skyggefullt og deilig, og spiste lunsj. Fred, bare fred, bare fred. Vi sat ved, formoder jeg, en vik av Mælaren. Alt var fredet. Vannet lå så stille, og så var det så morsomt, så forvirrende morsomt der ute på sjøen. For rett som det var spratt en fisk og tok sig et innsekt, og rett som det var dukket en and ned og tok seg en fisk. Det var så morsomt å se på, så fredfylt. Og rett som det var dukket en flyvemaskinfrem og kastet bomber over en spansk landsby, og rett som det var stormet kinesere og japanere mot hverandre. Det samme på en annen måte. Fisken her på Gripsholm er sikkert fredet, og det samme er ender og gjess som svømmer omkring. Et forunderlig kaos fra innsekter til mennesker, alt lever av å drepe. Over det hele hviler fred. Nåja, dette var ikke noe for dere, selvfølgelig, men dere lever også av å drepe, og det er et krav, et bud, det skal være slik. Vi kjørte forbi Sødertelje.

Krigsårene på orgelkrakken

Da krigen kom til Norge, hadde Geburg og Signe flyttet til Ullern for at Geburg skulle få kortere reisevei til kirken. Han var blitt femti år, men hadde ingen tanker om å trappe ned på reisevirksomheten. Ikke sjelden hadde han 200 reisedager i året. Det var vel knapt det sted i Norge han ikke hadde besøkt.

9.april 1940 var Geburg i Verdal. Derfra måtte han dra til Steinkjer for å avlyse foredragsturneen, før han tok toget videre til Lillehammer. Fordi noen broer var sprengt, gikk ikke toget videre, men han fikk haik til Gjøvik med en militærbil og tok derfra toget til Roa. Ti dager senere fikk han sitte på med en bil fra Røde Kors til Oslo. Hele tiden var han engstelig for hvordan de hjemme hadde det. Engstelsen var ikke gjensidig. Signe hadde i årenes løp lært seg at hun ikke kunne bekymre seg når hennes blinde mann reiste land og strand rundt. Hun visste jo at han alltid klarte seg, uansett hva som skjedde.

Den første tiden etter at tyskerne okkuperte Norge, var foreningslivet lammet, og mange organisasjoner ble forbudt. Etter hvert dukket det opp nye foreninger med de merkeligste navn, og Geburg gjenopptok sin reisevirksomhet. Han sier selv at han for å holde humøret oppe hos folk, nok var litt dristig i sine uttalelser, og i 1941 fikk ham taleforbud av tyskerne. Han fikk derimot ikke forbud mot sang, spill og opplesinger. ‘Den norske sjømann’ av Bjørnstjerne Bjørnson ble fremført ved hver eneste opptreden de neste årene.

«Det var under krigsårene hans ry ble sterkest befestet», skriver biskop Smidt. «At han da ikke ble satt inn, er en gåte. Selv sa han at han hadde fått tyskerne til å tro at han var så hjelpeløs at ingen kunne ha ham i fangenskap!»

Johannes Smidt forteller om en dag han oppholdt seg i kirken og hørte Geburg som satt og prøvde stemmene i det nye orgelet. Han kom til den dype basstonen og plutselig sa han: «Den er utmerket, den skal jeg bruke til å drive ut djevlene.»

Bombeangrepene runget i kriken i krigsårene, fulgt av krigens gru for så ende i en stille, lys tone: ‘Gud signe deg Norge, mitt deilige land.’

I krigens første år var nazipresten Blessing Dahle sogneprest i Ullern. En søndag skulle en jøssingprest preke, og kirken var fylt til siste plass. Så var det likevel Blessing Dahle som dukket opp. Geburg Aasland visste råd. ‘Hadde jeg vinger, så ville jeg fly’, lød tonene fra orgelet, og i løpet av få minutter var kirken nærmest tømt.  

Da Blessing Dahle forlot Ullern kirke for å bli biskop i Bjørgvin, ble han fra orgelet hilst farvel med salmen ‘Siste reis’.

Etter krigen fortsatte Geburg turnevirksomheten, både i Norge og i utlandet, blant annet til Rotterdam, Antwerpen og videre til Tysklandsbrigaden som han holdt en rekke foredrag for.

I 1956 ga han ut boken Blindesaken i Norge, og samme år mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt virke. 

1968 kom hans selvbiografi I kamp med skjebnenut på Gyldendal forlag.

Spell litt for a’

Det var ikke applausen som fikk Geburg Aasland til å reise land og strand rundt. Det var møtene med menneskene som drev ham, gleden over å kunne glede, gleden over å ha en stemme som kunne formidle, av å få oppfylt barndommens drøm om å både få spille og se mennesker samle seg rundt hans ‘prekestol’.

En kveld hadde Geburg holdt foredrag og benyttet reiseorgelet sitt i Lardal. Blant tilhørerne var en liten jente på 7-8 år. Dagen etter, mens Geburg sitter på værelset sitt på skysstasjonen og spiller, hører han skritt i trappen og sakte går døren opp. Skrittene forteller ham at det er et barn og en gammel. Den gamle blir plassert i kurvstolen og jenta kommer bort til ham. Hun tar hånden hans og sier: «Jeg har tatt bestemor med meg. Spell litt for a’.» Den dagen forsto Geburg hvor viktig det var å tenke på tilhørerne som enkeltmennesker, ikke som et publikum. Denne opplevelsen ble et kjærere minne enn minnene om fulle hus. 

Ragnhild Aasland Sekne, Works  as translator, journalist and writer. She has a master’s degree in comparative literature from The University of Oslo. Ragnhild has published articles, essays, short stories and poems in a number of books and magazines. 

Share.

Leave A Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Translate »