I frontlinjen – den dristige kvinnen som fornyet krigsjournalistikken

 

Lise Lindbæk var en pioner som kvinnelig krigskorrespondent og utmerket seg med sitt store sosiale engasjement. På 1920-tallet dro hun til Italia, hvor hun snart fikk nærgående kjennskap til fascismen. Under den spanske borgerkrig rapporterte hun direkte fra frontlinjen, og var en nyttig venn for Nordahl Grieg og Ernest Hemingway.

 

Lindbæk var en av samtidens kanskje mest kjente norske kvinner, Hun skrev og oversatte flere bøker, hun snakket syv språk og førte seg hjemmevant på den internasjonale arenaen. Lindbæk var en atypisk kvinne for sin tid. Hun kom tett på de mest dramatiske politiske hendelser, og var alltid på arenaen når tingene skjedde. Med sitt glødende engasjement førte Lise et intenst og sterkt liv, fylt av så vel triumf som tragedie. Noen ganger beskrives hun som en som brente sitt lys i begge ender.

Lise Lindbæk (1905-1961) var Norges første og største kvinnelige krigskorrespondent. I 1940 flyktet hun fra den tyske invasjonen i Paris og havnet i Casablanca i Marokko. I mer enn 6 år måtte hun leve som flyktning adskilt fra sin datter. Fra Casablanca klarte hun å komme til New York. Her engasjerte hun seg sterkt i innsatsen for krigsseilerne, og kjempet for at de skulle få den anerkjennelsen de fortjente. Midt under krigen ga hun ut boken Tusen norske skip, der hun dokumenterte den heltemodige innsatsen til handelsflåten.

I kjelleren for å bli hvit

På en av sine reiser i Tyskland hadde Lise kommet over en ukjent side av etterkrigstiden, og dette ble den siste store journalistsaken hennes. Som hun skrev i et brev, var det mye å si om oppførselen til amerikanske soldater som var utstasjonert i Vest Tyskland. På en av sine mange reiser hadde Lise dumpet over vanskjebner som gjorde like sterkt inntrykk på henne som de spanske flyktningbarna i sin tid hadde gjort. Denne gang gjaldt det skjebnen til etterkommerne av fargede, amerikanske soldater og tyske kvinner. Disse såkalte ‘mulattbarna’ var stemplet som paria. Lise fant noen av disse barna bortstuet i en kjeller i Giessen.  «Vi var rystet over de skjebner som ble rullet opp for oss. To av barna hadde for eksempel vært solgt til sirkus og vært utstilt som svarte dukker, den ene i Paris og den andre i Albania. En åtte år gammel gutt hadde forsøkt selvmord, jeg ble rasende.»  (Krigens Penn, Sigrun Slapgard, Oslo 2002)

Tanken på disse ungene hadde kvernet videre. Etter at Lise skrev de første artiklene om barna: «I kjelleren for å bli hvit» i Norsk Dameblad i 1955, førte dette oppslaget til mange leser-reaksjoner. Ukjente mennesker tilbød seg å hjelpe, noen ønsket sågar å adoptere barna til Norge, og Lise kjente sterkt på at hun burde gjøre noe mer enn å skrive om problemet.

Etter flere måneder kom tiden for å handle. I påsken samme år tok hun kontakt med Røde Kors og spurte hvordan hun konkret kunne hjelpe. Snart var Lise Lindbæk igjen i en rivende aktivitet for en hjertesak. Hun hadde opprinnelig ingen planer om å oppfordre til adopsjon, men tenkte selv å slå seg ned i Giessen for å hjelpe barna. Så kom alle brevene fra folk som ville adoptere i Norge. Og barnehjemmene i Giessen ville gjerne at barna skulle få nye hjem. Ja, inntrykket var at de helst ville bli kvitt dem,  sier Lise senere. Sterke tyske rasefordommer slo ut i den måten barna ble behandlet på. «De betraktes omtrent som tyskertøser under krigen hos oss,» skriver Lise Lindbæk i ukebladet.

 I 1956 landet Lise Lindbæk  på Fornebu med fem barn.

I Tyskland ville ingen ha dem. Nå ventet en fremtid for dem i Norge

Etter å ha lest om ni år gamle Sheila tok en familie fra Kragerø kontakt. De ville gjerne åpne hjemmet sitt for den lille piken. Fra før av hadde de to barn, men de hadde plass til flere. Så Lise ordnet med de nødvendige papirene, og dro ned til Tyskland for å hente Sheila og samtidig reise hjem med flere andre barn.

Året etter hentet hun på nytt barn hjem til Norge.

«Hvem kan ta imot en 11-årig tysk mulattpike?» sto det stort oppslått i en Kragerøavis før jul 1956. Lise Lindbæk dro til Kragerø før jul med to tyske piker

Ikke alle reiser gikk like problemfritt. En gang Lise reiste med fem barn, kom en tysk jypling bort og utbrøt følgende: «Slike busknegre har vi ikke bruk for i vårt land». Så spyttet han etter ungene som alle brast i gråt.

Neste dag på toget hørte Lise at ungene ivrig diskuterte om de virkelig var busknegre og hvorvidt de kom fra Afrika. De hadde nemlig trøstet seg med tanken på at de kom fra Amerika.

Lise følte personlig ansvar for Tysklands-barna og ble ofte værende i flere dager for å se om barna fant seg til rette i sine nye hjem. Hun brevvekslet med familiene som tok imot dem, og underskrev brevene med Tante Lise. Spesiell omsorg hadde hun for Sheila og de første barna som kom til Kragerø. Det hang ikke minst sammen med engasjementet til familien Westhrin. De hadde varme nok, også for Lise, når hun tok inn på Victoria Hotell og kjente seg ensom. Karin Westhrin var en ung tobarnsmor på 24 som over natten ble firebarnsmor. I en periode hadde familien Westhrin tre av barna boende hos seg, Sheila ble værende.

 Peter Heintz

Et godt liv i Nord

 

 

Etter å ha intervjuet mange av barna som gjennom Lise Lindbæks engasjement fikk nye hjem, gikk det igjen at det var mange av dem som hadde forsøkt å få kontakt med sine mødre. Tyske myndigheter har vært svært tilbakeholdne med å gi ut informasjon til barna. Ett av barna, som nå alle er voksne, fortalte i et intervju at det tok 25 år før hun fikk vite hvem moren var.

Peter Heintz var en av dem som ble plassert direkte på barnehjem i Giessen etter fødselen. Da moren lå på klinikken, fikk hun løfte av helsepersonalet om at Peter skulle adopteres bort i utlandet og at hun ikke skulle ha videre kontakt med ham. Barnehjemmet i Giessen var i meget dårlig forfatning og Peter fikk en vanskelig start på livet. Han forteller selv at han ikke husker noe som helst fra sine første år i Tyskland. Moren, som senere giftet seg, undersøkte aldri hvor han ble plassert. Hun fikk ikke vite at han, da han var tre og et halvt år gammel, reiste til Norge som del av en liten gruppe barn, ledsaget av Lise Lindbæk.

Etter et omflakkende liv i diverse fosterhjem kom han endelig til Sulitjelma – hvor han har bodd siden. Her ble han møtt av gode foreldre. Parets sønn, Ulf var på samme alder som Peter, og de to vokste opp som brødre, og har hatt god kontakt i alle år. Etter en brokete start på livet hadde Peter omsider kommet til et godt og harmonisk hjem.

Skolegangen gikk rimelig greit, minnes han. Han kan fortelle at det noen ganger var tilløp til mobbing som hadde med hudfarge å gjøre.

«Jeg holdt meg unna de elevene som sloss, og jeg unngikk å bli for mye involvert med de tøffeste og sterkeste guttene.» minnes Peter

Peter forteller at han etter hvert falt godt inn i miljøet og de interessene han fortsatt dyrker i dag. Det dreide seg mest om sport, fotball og alpint. Peter ble en dyktig alpinkjører, og deltok i renn med gode resultater. Som pensjonist er han i dag med og prepper løyper, kjører løypemaskin og er en aktiv alpintrener for skiungdommen.

Han vet at han er en ressurs både i alpin- og ungdomsmiljøet. Et miljø der han også traff sin kone Thorhild som han har to sønner med.

Etter videregående utdannet Peter seg som mekaniker. Etter flere år som mekaniker har han jobbet i gruvene i Sulitjelma, og senere ble han brannmann, et virke han hadde helt til han ble 60 år.

Peter var i mange år vært på leting etter sin mor og familie i Tyskland. Han gjorde utallige forsøk på å få kontakt med myndighetene i byen Giessen – uten å lykkes. Til slutt tok Peter skjeen i sin egen hånd, og reiste til Tyskland i følge med sin broren Ulf. Det var fortsatt lite hjelp å få. Da han trålte seg gjennom telefonkatalogen, fant han til slutt både sin mors adresse og adressen til noen onkler. Han ringte moren som tok imot han noe forbeholdent. Hun hadde jo fått løfte fra klinikken om at Peter skulle adopteres i utlandet etter at hun ga barnet fra seg etter fødselen. Hun hadde slått seg til ro med det valget, og hun hadde aldri gjort noe for å oppspore ham, men det endte godt. Etter hvert som biologisk mor og sønn ble bedre kjent, ble det også hyppigere møter mellom de to. Før hun døde for tre år siden kom moren, sammen med flere andre fra Peters biologiske familie, på besøk til Norge. En onkel, som er stor idrettsstjerne i Tyskland, har vært på mange besøk til Sulitjelma, og Peter er stadig invitert tilbake til dem i Tyskland. Peter forteller at denne kontakten har vært verdifull og har betydd mye for ham. I forbindelse med reisene til Tyskland har han lært seg tysk, et språk han nå behersker flytende. «Det å kunne språket har hjulpet meg å bli bedre kjent med mine røtter», sier Peter.

Men det var ikke bare til Norge at det kom barn fra Tyskland som trengte nye hjem. I kjølvannet av andre verdenskrig kom nesten 3000 tyske såkalte mulattbarn til Danmark som adoptivbarn eller i det som ble kalt familiepleie. Mange av adopsjonene var illegale, og selv om intensjonen var god, gikk det ikke alltid like bra for barna som skulle få en ny og bedre fremtid. Flere av dem forteller om liv med misbruk og livslange konsekvenser. Den nylig utgitte danske boken Børneimporten, beskriver et mørkt kapitel i fortellingen om utenlandsk adopsjon. Barna var resultatet av forhold mellom tyske kvinner og afroamerikanske soldater i et Vest-Tyskland, hvor nazismen ennå spøkte. I deres fødeland var barna uønsket, men i Danmark ville mange par gjerne adopterer dem. Den godhjertede Tytte Botfeldt hjalp derfor med å finne barn til adopsjon, men hun arbeidet uten autorisasjon, og ingen undersøkte og fulgte opp adoptivforeldrene.

Boken Børneimporten gir ordet til de adopterte, som kom til landet i skyggen av andre verdenskrig. For første gang forteller de om, hvilke konsekvenser det har hatt å bli rykket opp med roten og plantet inn i tilfeldige danske familier. Samtidig forteller historien om utenlandske adopsjons spede begynnelse i Danmark, en historie der det er nærliggende å trekke tråder og diskuterer videre rundt våre dagers adopsjonsdebatt.

 

 

Bente Lindbæk is a social worker, family therapist, lecturer, and author. She has studied and researched the connection between what is genetic and what is a product of our environment (also known as nature and nurture). She is especially interested in questions about what is embedded in our genes and what we will pass on to the next generation. Lindbækhas a degree in social sciences from the University of Bergen.