Det er dikt det også
Sommeren 2019 leide jeg en hytte på Fjordglimt i Bamble kommune av Fagforbundet. Fra hytta hadde jeg utsikt til både et strekk av Kyststien, en 60 kilometer lang tursti fra Stathelle i nord til Fossing, på grensa til Kragerø kommune, i sør, og også til en lokal gangvei på hytteområdet. Tidlig og seint gikk det ektepar på tur forbi. Sjelden eller aldri gikk de ved siden av hverandre, og uten unntak var det mennene, gubbene, som gikk først. Med henda på ryggen durte de av gårde, mens kjerringene prøvde å holde farta, eller gjorde de egentlig det?
Som oftest holdt ekteparene samme avstand seg i mellom, så lenge jeg kunne følge dem, som om gubben hadde rykka fra i starten. Kanskje likte de det sånn? Gå sammen, men for seg selv? Kanskje var de ferdigsnakka? Eller at det var trimmen som var det viktige, ikke kosen, selv om jeg tviler på det om kosen. Men det var noe med hvordan de gikk. Gubbene i front gikk på et vis mer oppreist, mer avslappa, mens kjerringene heseblesa, kanskje for å lukke luka. Kanskje hadde kjerringene somla seg ut av hytta de bodde i, eller campingvogna, og nå prøvde de ta igjen den sta gubben?
De eneste gangene jeg så voksne folk gå ved siden av hverandre på Fjordglimt, var da et vennepar var på vei til og fra restauranten Solterrassen. Både til og fra gikk mannfolka foran og snakka seg i mellom, kledd i kaki, i alle fall kakiaktig, jeg kan lite om klær, og med hver sin genser dandert over skuldrene, mens de stasa kjerringene kom ti meter bak. Disse to ekteparene så jeg to kvelder på rad. Til og fra Solterrassen. Samme avstand, samme opplegg.
Jeg satt på hytta og skreiv noveller om slitte relasjoner, og disse menneskene, disse turmenneskene, gubbene og kjerringene, spaserte på sine vis rett inn i det samme fiksjonsuniverset.
Det er dikt.
Etter at jeg fortalte en kollega om sommerens ektepar på tur-observasjoner, og hun deretter fortalte om en gubbe og kjerring hun hadde sett, som gikk ved siden av hverandre, men med hver sine hodetelefoner!
Hjernen er alene sammen.
Da har kollegaen og jeg delt et dikt?
I alle fall er det dikt der, som det er dikt overalt, dikt i hva folk sier, gjør, i hvordan folk beveger seg og avslører seg selv eller noe. Det er dikt klar til å skrives overalt hele tida.
Dikt overalt klar til å tydeliggjøres, underliggjøres. Klar til å overdrives, underdrives. I de gubbene og kjerringene er det dikt klare til å skrives. Det er bare til å dra dem ut av nevene deres, riste dem ut av grillmagene. Situasjoner klare til å bli beskrevet på måter som de aldri har blitt beskrevet før.
Dikt overalt som trenger et språk sånn at det kan leses og forstås av folk.
Det er dikt.
Det også.
Ektepar som går tur
Gunnar ti meter foran kjerringa
lik fart bortover Høgda mot Stormbanen
det er bare at han rykker idet de tråkker ut av huset
stopper opp ved ruinkirka på Kapitelberget
lar hun halvere avstanden før han snur seg og fortsetter
kjerringa har hata ryggen hans siden 1976
rompa nådde en topp i 1975, da var han ikke tynn og guttete
siden gikk det nedover, og utover
rompa ble en ræv, allerede rundt 1980 så den ut som en farse
nå er den bare en sene, en betennelse mellom ryggen og winnertip-beina
*
på Arkaden kikker kjerringa på mer enn hun er interessert i
prøver plagg bare for å plage
går så sakte hun kan uten å få uønska oppmerksomhet fra andre enn gubben
sier ja takk til bæreposer
kanke kle på meg klea her og nå, sier kjerringa
overlater poser på poser til Gunnar
en svertende stumtjener ved inngangen til butikkene
butikker kan en gå inn i, kjøpesentret går en ut av
sier Gunnar
om noen skulle finne på å stoppe opp og småprate
vi må nesten gå, sier Gunnar, vrir på håndleddet og rister fram gullklokka
nesten ekke nok, sier kjerringa
skal bare se etter noe du kan ha på deg til mat i kveld
*
Gunnar og Kjell, gubben til kjerringas venninne med kakiklær
kakenevene slengene bak ryggen
ti meter foran de kreppa kjerringene i nyblomstra ankelkjoler
bortover Langbryggene for å spise biff godt stekt på Lekter’n
bakt potet innat
i går kveld, sånn i ti-tida, var det tjuetre og en halv grad snakka de på
ja, det går nerrover
ja, det er bra det
nei, det gjøkke no det
nei da, det er bra det
var bare ti grader til morran
ja, fytti helgeroa
ja, ja
pleide ikke være så varnt før om åra
utpå formiddan, nei?
av og på med klea
av og på med jakka
blir fort sånn
sånn, sier Gunnar
snur seg mot kjerringene
strekker ut arma som om han var en gjeter eller verre
ved knekken ned til Lekter’n som soler seg i Skiensfjorden
inn med dere, husj, husj
*
endelig
eller
ikke endelig
akkurat
går Gunnar og kjerringa ved siden av hverandre
ja, ved siden av hverandre
ja, for første gang siden seint på søttitallet
hver sine trådløse hodetelefoner
eller hodeløse trådtelefoner
i hvert fall halvannen meter luft
mellom
seg i bredden
sjåførene i 40-sona bortover Høgda skjærer spoilere og hekker
postkasser og plattinger
for å unngå all-inclusive-ræva til kjerringa, tenker Gunnar
Han hører på NRK P1+
kjerringa nøyer seg med NRK P1
*
kjerringa går så langsomt at hun tror hun slipper unna
*
Sommeren 2019 leide jeg en hytte på Fjordglimt i Bamble kommune av Fagforbundet. Fra hytta hadde jeg utsikt til både et strekk av Kyststien, en 60 kilometer lang tursti fra Stathelle i nord til Fossing, på grensa til Kragerø kommune, i sør, og også til en lokal gangvei på hytteområdet. Tidlig og seint gikk det ektepar på tur forbi. Sjelden eller aldri gikk de ved siden av hverandre, og uten unntak var det mennene, gubbene, som gikk først. Med henda på ryggen durte de av gårde, mens kjerringene prøvde å holde farta, eller gjorde de egentlig det?
Som oftest holdt ekteparene samme avstand seg i mellom, så lenge jeg kunne følge dem, som om gubben hadde rykka fra i starten. Kanskje likte de det sånn? Gå sammen, men for seg selv? Kanskje var de ferdigsnakka? Eller at det var trimmen som var det viktige, ikke kosen, selv om jeg tviler på det om kosen. Men det var noe med hvordan de gikk. Gubbene i front gikk på et vis mer oppreist, mer avslappa, mens kjerringene heseblesa, kanskje for å lukke luka. Kanskje hadde kjerringene somla seg ut av hytta de bodde i, eller campingvogna, og nå prøvde de ta igjen den sta gubben?
De eneste gangene jeg så voksne folk gå ved siden av hverandre på Fjordglimt, var da et vennepar var på vei til og fra restauranten Solterrassen. Både til og fra gikk mannfolka foran og snakka seg i mellom, kledd i kaki, i alle fall kakiaktig, jeg kan lite om klær, og med hver sin genser dandert over skuldrene, mens de stasa kjerringene kom ti meter bak. Disse to ekteparene så jeg to kvelder på rad. Til og fra Solterrassen. Samme avstand, samme opplegg.
Jeg satt på hytta og skreiv noveller om slitte relasjoner, og disse menneskene, disse turmenneskene, gubbene og kjerringene, spaserte på sine vis rett inn i det samme fiksjonsuniverset.
Det er dikt.
Etter at jeg fortalte en kollega om sommerens ektepar på tur-observasjoner, og hun deretter fortalte om om gubbe og kjerring hun hadde sett, som gikk ved siden av hverandre, men med hver sine hodetelefoner!
Hjernen er alene sammen.
Da har kollegaen og jeg delt et dikt?
I alle fall er det dikt der, som det er dikt overalt, dikt i hva folk sier, gjør, i hvordan folk beveger seg og avslører seg selv eller noe. Det er dikt klar til å skrives overalt hele tida.
Dikt overalt klar til å tydeliggjøres, underliggjøres. Klar til å overdrives, underdrives. I de gubbene og kjerringene er det dikt klare til å skrives. Det er bare til å dra dem ut av nevene deres, riste dem ut av grillmagene. Situasjoner klare til å bli beskrevet på måter som de aldri har blitt beskrevet før.
Dikt overalt som trenger et språk sånn at det kan leses og forstås av folk.
Det er dikt.
Det også.
Stian Johansen (Norwegian) was born in 1976 and currently lives in Skien, Norway. He is a poet, writer, and librarian. His most recent publication is Norge og døden (Norway and Death), published by Aschehoug (2018).
