Høsten 1942 gikk den tyske okkupasjonsmakten til aksjon mot jødene i Norge. Mange ble arrestert og deportert, og sendt til utryddelsesleirene i Tyskland og Polen. Noen greide å gå i dekning. Samtidig ble motstandsgrupper utsatt for angiveri og opprullinger. Behovet for hjelp til å flykte var prekært. En liten gruppe mennesker, med politimann Alf Tollef Pettersen i spissen, fikk nesten over natta organisert en flyktningtransport som fraktet godt over 800 personer i sikkerhet i Sverige. Innsatsen til gruppen som kalte seg Carl Fredriksens Transport blir omtalt som største redningsbragd. Belastningen og nervepresset på de som deltok var ekstremt.
14 januar 1943, Oslo
En grå Citroën glir sakte, men målbevisst gjennom sentrumsgatene i Oslo. Inne i bilen sitter tre gestapister fra Victoria Terrasse, i sivil. Bilen krysser Akerselva og tar til høyre ved Schous bryggeri. Et lite stykke oppe i Trondheimsvegen blir bilen parkert. To av gestapistene går ut og trenger seg raskt inn porten i den fire-etasjes mursteinbygningen nummer 17. Utenfor leiligheten til høyre i andre etasje ringer de på døra. Ingen åpner, ikke en lyd innenfra. Minuttene går, et kvarter, tjue minutter. I nesten en halv time blir gestapistene stående og trykke inn dørklokka og banke på.
På andre siden av gangen står en kvinne og følgjer med gjennom kikkhullet. Hun vet at det ernoen innenfor den døra. Men hun vet også at han som er der, for alt i verden ikke bør åpne.
På en divan inne i den lille toroms-leiligheten ligger Alf Tollef Pettersen og sover, fullstendig utmattet. Alf er 31 år og tidligere politimann. Statspolitiet ga ham sparken et par måneder tidligere for «oppsetsighet mot okkupasjonsmakten», han nektet blant annet å gjøre nazihilsen. Men de siste ukene har hans forbrytelser mot nazistene vært av langt mer alvorlig karakter, nå er han ettersøkt som en hovedfiende. De siste ukene har nemlig Alf Pettersen stått i spissen for organisasjonen Carl Fredriksens Transport,en illegal gruppe som har fraktet mange hundre jøder og motstandsfolk til Sverige. I løpet av drøyt seks uker har de berget mange flere enn andre grupper eller organisasjoner klarte. De har drevet en massetransport, en stormtransport, og fått mellom 800 og 1000 ettersøkte personer i sikkerhet.
Høsten 1942 kom de to store aksjonene mot den jødiske befolkningen i Norge. I slutten av oktober var arrestordren på jødiske menn. De som ble varsla i tide, prøvde å komme seg unna. Grytidlig en oktobermorgen løper fire brødre som heter London til etternavn og er vokst opp på Grünerløkka, gjennom et mørklagt Oslo. De løper i gater som fram til nå har vært deres selvsagte hjemsted. Nå er gatene med ett utrygge og farlige. Hvor skal de gjøre av seg?
De ender med å gjemme seg i et gartneri, gartneriet til Rolf Syversen ved Carl Berners Plass, en venn av familien. Når Syversen kommer på jobb denne dagen, sitter det fire livredde jøder inne i drivhuset hans. Rolf Syversen har ikke vært borti noe illegalt før og vet ikke hvor han skal vende seg. Men han er ikke i tvil om at han skal hjelpe mennesker i nød. Via kjente får han kontakt med Alf Pettersen. Alf har denne høsten tatt seg jobb hos Reidar Larsen som er sjef for Transportformidlingen, en gruppe lastebileiere som disponerer biler og sjåfører. Alf kommer med lastebil og sjåfør og får de fire brødrene trygt over grensa.
Nøyaktig en måned seinere kom den andre jødeaksjonen, nå skulle alle jøder tas og deporteres. En søster av de fire brødrene vender seg nå til Alf – kan han hjelpe dem også? Han kjører over resten av familien London den 27. november. Men denne gangen bruker han en annen rute, en varetransport-rute han hadde utarbeidet for en illegal gruppe noen måneder tidligere. Milorg får snusen i ruta, skjønner at den er genial, og beordrer han til å begynne å kjøre flyktninger langs den. For nå ligger mange hundre mennesker, både jøder og motstandsfolk, i skjul og i livsfare over hele Østlandet og bare venter på hjelp til å komme over grensa til Sverige.
Men Alf sier først nei. Han er ikke den som ikke vil redde menneskeliv, ikke den som ikke er villig til å risikere alt i arbeidet mot okkupasjonsmakta og de norske nazistene. Men han har et vanskelig dilemma. Han har Gerd. Gerd er kona til Alf, og hun er gravid. At mannen hennes stadig oftere er ute på livsfarlig oppdrag, er en stor påkjenning.
En morgen tidligere denne høsten kom ikke Alf hjem etter en nattlig grensetur. Gerd satt hjemme og ventet og ventet, aldeles fra seg. Lang på natt kom noen på døra og sa at følget hans var tatt inne ved svenskegrensen! Det ble noen fryktelige timer. Før Alf dukket opp neste morgen, like hel. Det var et falskt rykte, men han lovet henne at han skulle innstille fram til fødselen.
Han må avvise Milorgs ordre.
Da går Milorg-karene til Gerd og presser henne. Det ender med at hun sier at Alf må få kjøre, hun har ikke samvittighet til noe annet. Men, sier hun, hun vil ikke til Grini og ikke til Sverige!
Carl Fredriksens Transport
Omtrent over natta får de stablet et effektivt apparat på beina. Lister over folk i dekning blir laget, prioritert etter de som er i størst fare eller har ligget lengst i dekning. De forfulgte blir plukket opp på sine dekk-adresser rundt om i Oslo, kjørt til et oppsamlingssted, til å begynne med er det Syversens gartneri, og dit kommer Alf og sjåførene og lastebilene. Natt etter natt kjører to lastebiler fra Transportformidlingen med hver sin sjåfør. Alf sitter alltid som leder i den første bilen med våpenet klart i lomma, holder utkikk etter kontroller og tegn. Blir de stanset, må han kunne forsvare de oppimot 20 livredde menneskene som sitter på planet av hver bil.
De sitter under en tynn presenning, oppå sin egen bagasje mellom sekker med ved og poteter. Bilene er i heller dårlig stand, har sommerdekk og kjører stort sett på «knott», av og til på bensin kjøpt på svartebørs. Det er iskald krigsvinter. Det er ingen oppvarming, ingen komfort. De vet at de må være helt, helt stille. De vet også at dette er veien mot frihet og trygghet – bare de ikke blir stanset. De minste har fått melk med sovemedisin, enkelte av de voksne har fått nervemedisin av legen de samarbeider med. Også enkelte av sjåførene knasker piller for å holde ut nervepresset.
Alf slipper å bruke våpenet til å skyte med. Men det hender han må true vettskremte sjåfører som bryter sammen, og minst èn gang slår han ned en hysterisk flyktning som står i fare for å avsløre dem alle sammen.
Fire, oftest fem kvelder i uka kjører de gjennom de mørke gatene i Oslo mot Kjeller, over Glomma ved Fetsund, sørover gjennom Aurskog/Høland, inn i Østfold ved Rødenessjøen og endelig innover det siste strekket mot svenskegrensa. Derfra må flyktningene gå til fots noen få kilometer, og stadig kortere – ettersom frosten legger seg i skogen og lastebilene kan kjøre på myra innover.
Carl Fredriksens Transport. Reidar Larsen finner på det lure navnet som bare innvidde forstår: Det står for Kong Haakon den syvende – Prins Carl, sønn av danske Kong Fredrik. De kjører for Kongen!
Brann ved Kjeller flyplass
Langs hele ruta har Alf nytte av sitt vide kontaktnett. De legger ut tegn, varsler om eventuelle norske eller tyske kontroller. Han samarbeider også med drosjesjåfører, de patruljerer området. En grankvist på tvers betyr fare lenger framme, Alf må finne en annen vei. Heldigvis er han svært godt lokalkjent, og hadde dessuten en “frekkhetens nådegave” som gjorde at han klarte å bløffe og improvisere de gangene de faktisk blirstanset.
Som den gangen ved Kjeller flyplass, Luftwaffes hovedflystasjon i Norge. Seint en kveld i desember når de passerer akkurat her, blir det brann på taket av den ene lastebilen, noen få centimeter fra der flyktningene sitter på planet. Alf spretter ut av bilen, river ned knottsekken som har tatt fyr, forsøker å trampe ut glørne på bakken. Både brannen og de lysende glørne er svært synlige i bekmørket. Etter sekunder er de omringet av flere titalls tungt bevæpna tyske soldater. Alf strener straks til den av tyskerne med flest stjerner på jakkeslaget, gjør den stramme nazi-hilsenen han tidligere nektet og snakker i vei på et kanskje litt haltende, men fullt forståelig tysk. Han beklager opptrinnet for offiseren, han er på vei mot arbeidsleiren ved grensen med noe materiell. Offiseren synes nordmannen er så overbevisende at han byr Alf en sigarett, og beordrer soldatene til å slukke brannen.
Under presenningen sitter de skrekkslagne jødene. De hører høylytt tysk, kjenner brent lukt. De kan ikke gi panikken utløp, ingen lyd må slippe ut. De greier det.
Etter noen minutter som føles som år, kan bilene trille videre mot grensa.
Barn i magen og pistol i muffen
Hjemme venter Gerd. Gerd Julie Pettersen, født Whist, er blitt et viktig medlem av gruppa, dens sekretær. Hun har full kontroll over logistikken – navn og nummer på flyktningene, adressene de skal plukkes opp på, viktige telefonnummer. Hun er utdannet telegrafistinne, har derfor telefon hjemme og kan holde kontakt med telefonsentraler langs ruta som melder fra hvis det er fare på ferde. Gerd har klisterhjerne og trenger ikke skrive opplysningene ned – en stor fordel for sikkerheten. Men i hodet bærer hun på mange farlige opplysninger. Denne vinteren går hun omkring i Oslos gater med en stadig større mage, og når hun går ut, har hun alltid med seg en muffe.
Oslo er en okkupert hovedstad, på vei inn i sin tredje krigsvinter. Det er blendingspåbud og mørklagte gater, likevel må husmødrene ut før det lysner. Det gjelder å være tidlig ute, komme først i køen. For det er køer overalt og for alt, det er rasjonering og stor knapphet.. Ikke er det mye å få kjøpt, og for noen er det heller ikke noe særlig med penger. De som har gode kontakter utenfor byen, er heldige og kan kanskje få tak i kjøtt fra en slaktegris. Noen barn sendes på landet for å bli fetet opp. Klær blir sydd om på nytt og på nytt. Man bytter og børser.
Tyskerne og deres allierte har tilhold hundrevis av steder rundt i hele byen og dominerer bybildet. Gestapos hovedkvarter er i Victoria Terrasse, NS holder til i Rådhusgaten og Hirdens hus er midt i Stortingsgaten. De fleste av de store restaurantene er også besatt av tyskerne. De største skolene er omgjort til kaserner, elevene må få undervisning i private hjem eller ha kvelds- og ettermiddagsundervisning. Flyplassene rundt Oslo samt havnene er også besatt av tyske militære. Fengsel og tukthus venter dem som gjør motstand, og det er torturkamre i Møllergata 19 og ikke minst i Victoria Terrasse.
Det store bildet har man oversikt over, verre er det kanskje at det hvor som helst kan være folk som samarbeider med nazistene – noen som står ved siden av deg i køen i melkebutikken eller i aviskiosken. Du vet ikke når eller av hvem du kan bli mistenkt eller angitt.
Gerd er en av dem som haster rundt i gatene i Oslo en slik formiddag, en spinkelt bygd, mørkhåret kvinne på 28 år. Nå er hun på vei hjem til den lille leiligheten hun og mannen hennes, Alf Tollef Pettersen, deler i Trondheimsveien. Gerd er bekymret, hun fryser, føler seg dårlig, tåler ikke den maten som er å få tak i. Slik har mange det denne tiden. Hun er blek, ja litt ekstra blek om dagen og ofte kvalm om morgenen, heller ikke det er så uvanlig for yngre og relativt nygifte kvinner. Ennå synes ikke tilstanden hennes så godt under kåpe og muffe. Muffe er mote. Men Gerd har en helt spesiell grunn til å gjemme hendene i dette rørformede pelskledde plagget, og hun har noen ekstra grunner til å være bekymret. For det som skiller Gerd Pettersen fra andre kvinner som småløper rundt i Oslos islagte gater disse desemberdagene, er det hun bærer inne i muffen og over den gravide magen: En pistol.
Kommer hun i trøbbel, er ordren: Skyte seg ut eller skyte seg selv.
Det ble Sverige
Tilbake til 14. januar 1943: De vet de er angitt, Reidar har blitt varslet, men ikke fått sagt fra til Alf. Han ligger i leiligheten og sover etter sin siste grensetur som los. Alf har tøyd kreftene til den ytterste grense, er som i koma, våkner ikke av kimingen fra klokka. Først når gestapistene har dratt, og noen like etter låser seg inn i leiligheten, er han med ett lys våken. Der står Rolf Syversen og nabokona Else Haugen. Gestapo er antakelig tilbake hvert øyeblikk med forsterkninger. Det er bare en ting å gjøre: komme seg ut, stikke til Sverige så fort som overhodet mulig.
Tragisk nok ble ikke Rolf Syversen med. Ekteparet Pettersen kommer seg av gårde samme kveld, sammen med Reidar Larsen i hans privatbil. Det er tett snødrev og elendig sikt. Inne i bilen sitter de med hvert sitt skytevåpen klart. Dette er slutten for Carl Fredriksens Transport. Men blir det slutten også for Alf og Gerd og Reidar? Blir bilen de sitter i, stanset i kontroll, er det den mest sannsynlige utgangen. De er angitt, kontrollene rundt Oslo er betydelig trappet opp, de vet Gestapo er etter dem.
De tar Enebakkveien ut av Oslo, den skal visst være trygg. Gal beskjed; ved Ski er det veisperring, to tyskere og en norsk politimann. Bilen blir vinket til side. Alf og Reidar har vært i mange farlige situasjoner i sitt illegale arbeid, gang på gang har de greid å bløffe seg gjennom. Gerd derimot, har ikke slik trening der hun sitter i baksetet, kvalm og kald, gravid i syvende måned og lammet av skrekk. Nervene klikker nesten når politimannen forhører henne mer og mer inntrengende, hun stotrer og stammer. Da morsker de seg til, først Alf og siden Reidar. De ser vel at kona mi er dårlig! bjeffer Alf. Reidar er transportinspektør, han smeller en falsk kjøretillatelse i neven på politimannen og sier at han har det travelt, skal kontrollere dekk på fabrikken i Askim, hindre meg ikke i å kjøre!
Politimannen slipper dem videre.
Snøværet blir stadig mer ugjennomtrengelig, de ser nesten ikke ut av frontruta. Men endelig nærmer de seg Sverige. Bakken har frosset til, og de triller bilen helt over grensen og inn i nabolandet. Der bryter bilen sammen, men de er i sikkerhet. Nå kan vi rope ‘Hurra og Ja vi elsker’ roper Reidar. Gerd, som ikke hadde villet til Sverige, er ganske medtatt og synes de kan vente litt med det.
Righteous Among the Nations
I mars nedkommer Gerd med en sønn. Hun er svært syk etter fødselen, og det tar noen måneder før det er bra både med mor og barn. Både Pettersens og Larsens blir i nabolandet resten av krigen. Tilbake Oslo i 1945 må de starte på nytt – flyktningtransportene kostet dem mye, både økonomisk og ikke minst helsemessig.
Blant de mest sentrale i organisasjonen var det to som ikke slapp fra det med livet i behold. Gartner Rolf Syversen ble arrestert, og skutt på Trandum i 1944. Legen Rolv Engebretsen ble også arrestert, og tok siden sitt eget liv da han skjønte han ville bli pågrepet på nytt.
Carl Fredriksens Transporthadde mange uunnværlige støttespillere, en god del av dem vet vi ikke navnene til.
I januar 2017 i en høytidelig seremoni i Rådhuset i Oslo delte Yad Vashem (Holocaustsenteret i Jerusalem) ut medalje og hedersbetegnelsen «Righteous Among the Nations» post mortem til Alf og Gerd Pettersen, Reidar Larsen og Rolf Syversen. Etterkommerne deres var der og mottok prisen.
Hilde Vesaas, forfatter av boka Carl Fredriksens Transport, den ukjente historien om krigens største heltedåd,Kagge 2017
