Norge – en klimastormakt med utfordringer

Share this:

Internasjonalt samarbeid er avgjørende for å løse klima- og miljøutfordringene. Norge gjør mer på denne arenaen enn folk flest vet om. Samtidig lider landet under en manglende samstemthet i det vi gjør.

Jeg har personlig hatt gleden av å følge Norges innsats internasjonalt, gjennom at jeg i flere år jobber aktivt med klimaspørsmål, både i bistandsorganisasjonen Utviklingsfondet, og hos naturvernorganisasjonen WWF. Som mangeårig styreleder i nettverksorganisasjonen ForUM for Utvikling og Miljø deltok jeg dessuten på internasjonale og nasjonale møter for å påvirke norsk politikk inn mot de årlige COP-konferansene under klimakonvensjonen (Conference of the Parties).

Og la meg med en gang slå fast: Norge gjør en flott jobb som tilrettelegger for internasjonal dialog. Jeg husker godt under COP-16 i Cancun og COP-17 i Durban, hvordan ForUM arrangerte direkte møter mellom sivilsamfunnsaktører fra Nicaragua, Nepal, Malawi og flere andre land, med de norske forhandlingslederne. Dette var noen helt nytt for våre venner fra sør; et regjeringsapparat som lytter til og diskuterer problemstillinger og utfordringer. Dette er et fint eksempel på åpning av demokratiske rom, hvor flere inviteres inn til en direkte samtale.

 

Paris-avtalen – en ‘gamechanger’

Parisavtalen ble signert i 2015, og var vendepunktet mange av oss hadde jobbet for i mange år.  Det overordnede målet er å begrense den globale oppvarmingen til «godt under 2 grader». I tillegg skal landene arbeide for å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid.

Avtalen fastslår at alle land er forpliktet til å utarbeide nasjonale utslippsmål og oppdatere disse hvert femte år. Et problem er at avtalen er frivillig, og ingen har maktmidler til å straffe land som ikke følger opp det de har lovet av klimagassutslipp. Derfor er det så viktig med alle de positive føringene som nå endelig kommer fra USA, der president Joe Biden kjører i et grønt spor. Det legger press på alle andre industrialiserte land.

 

Norge – en rundhåndet giver

Norge gir store bidrag til FNs miljøprogram som holder til i Nairobi, Kenya. Ja, Norge gir i det hele tatt mye bistand, også til rene klimatiltak i fattige land. Gjennom flere tiår har Norge vært blant topp tre når det gjelder å opprettholde ca 1% av BNI til bistand. Norge drev også, selvsagt, en omfattende valgkamp for eget kandidatur til FNs Sikkerhetsråd, der vi i dag nettopp har begynt vår mandatperiode på to år. En del midler til klimatiltak for små øystater ble nok lovet bort på veien, for å sikre viktige stemmer. Ren avlat vil kanskje noen si, men det er slik det fungerer.

Norge brukes ofte av FN-systemet til å lede arbeidsgrupper for å få fortgang i fastlåste prosesser. Dette er viktig arbeid og vi er kjent for å også stille midler til disposisjon for å få møter til å skje. Vi har vært en pådriver for å redusere utslippene av stoffer som fører til oppvarming på kort sikt (såkalte kortlivede klimaforurensere i form av gasser og partikler som har sterk påvirkning på klimaet men som lever relativt kort tid i atmosfæren før de brytes ned).  Dette gjøres blant annet gjennom en egen koalisjon for ren luft og klima, Climate and Clean Air Coalition (CCAC). En hel rekke andre interessante tiltak støttes også, slik som Global Green Growth Institute  (3GI).

 

Et av verdens viktigste initiativ

Men Norges viktigste internasjonale bidrag innenfor klimaområdet er likevel Regjeringens Klima- og skoginitiativ.  Ideen bak tiltaket er å gi store pengesummer til tropiske skogland, som nå lar skogen stå, i stedet for å hogge den ned. Det er et belønningssystem det går an å måle effekten av. Brasil, Indonesia og Den demokratiske republikken Kongo har mottatt store summer.

Norge har også skutt inn større summer i Det grønne klimafondet, et FN-initiert fond som bidrar med klimafinansiering til fattige land. Et annet viktig fond er Det globale miljøfondet (GEF),  som bistår fattige land med å oppfylle forpliktelsene i internasjonale miljøavtaler. Det eksisterer også egne bilaterale avtaler med miljømyndighetene i KinaIndia, og Sør-Afrika. Disse landene vokser fort, industrialiserer og investerer og står derfor for en økende andel av klimagassutslipp og andre globale miljøproblemene. Samtidig har de et stort potensiale til å bli foregangsland på ulike miljøfelt.

 

Hva Norge ikke gjør

Alt dette er svært positivt og viser et proaktivt og klimaengasjert land. Men Norge er også en stor olje- og gasseksportør. Vi har store havområder med sort gull. Dette er såpass store verdier for Norge at enhver raskt skjønner at politikere er under et betydelig press når de skal vurdere disse verdiene opp mot klimaproblemene disse verdiene også skaper.

I skrivende stund har staten bevilget flere hundre milliarder kroner i strakstilskudd til bedrifter og arbeidstakere. Dette er for a hindre totalt kaos mens mange bedrifter og lønnstagere sliter med å få hverdagen til å gå opp under de ekstraordinære omstendighetene koronaviruset har skapt. Det gjør godt for mange med penger som kommer fra olje- og gassutvinningen.

Men det har gjennom noen år nå også bygd seg opp et betydelig internasjonalt motpress mot det som oppfattes som norsk dobbeltmoral. Det kommer ikke til å gi seg. FNs spesialrapportør på menneskerettigheter og miljø, David R. Boyd, besøkte Norge i fjorten dager i september 2019. Hans rapport til FN la vekt på klimaparadokset Norge; en verdensleder på å tenke nytt og grønt, med stort internasjonalt engasjement, samtidig som vi er verdens 15. største oljeeksportør og verdens nest største gasseksportør.

 

Manglende norsk samstemthet

Det er med andre ord en manglende samstemthet i norsk politikk. Vi er en verdensleder på bistand og bidrar langt mer enn mange andre land på vår størrelse i FN-systemet i kampen mot klimaendringer og i forsøket på å få til godt samarbeid. Samtidig spyr vi ut klimagasser som langt overskrider hva de mesteparten av land i Afrika gjør. Men med tid og stunder blir det disse landene som vil lide mest ved klimaendringer.

Norge er verdensledende når det gjelder salg av elektriske biler. Det er fint. Men det ville telle mer for klimaet om vi slutter å dele ut nye letelisenser i Barentshavet.

Samtidig som Stortinget stemmer for utbygging av nye felt, snakker de samme politikerne om klimaendringer som «vår tids største utfordring». Men det er valg i Norge til høsten. Det er et åpent spørsmål om klimapolitikk har nok kraft i seg til å tvinge frem et grønnere Storting. Er nordmenn klare for å skape et nytt samfunn, hvor produksjonsformer og forbruksmønstre endrer seg så radikalt at vi kan snakke om et system- eller paradigmeskifte?

Men det er heldigvis en økende forståelse for at vi må ta vare på det vi er glade i. Det pågår nå forhandlinger om et nytt globalt rammeverk for naturmangfold. Naturmangfold og et godt klima henger sammen. Kanskje vi må sette vår lit til EU, som har kommet med en radikal og ny grønn visjon for Europa. I motsetning til Paris-avtalen er EUs klimapolitikk et forpliktende samarbeid, der den som ikke innfrir vil straffes. Sånn må det være.

I mellomtiden vil Norge fortsette å spille en positiv rolle i internasjonale forhandlinger. Samtidig vil landet tviholde på sine oljeprivilegier. Denne manglende samstemtheten er det vår alles plikt å gjøre noe med.

 

Andrew P. Kroglund is a freelance journalist and consultant. He has been director of the Norwegian Rainforest Foundation, and a senior adviser for several Norwegian NGOs, working on issues of social justice, food security, and the environment.

 

More Posts From this Author:

Share this:

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

শুদ্ধস্বর
Translate »
error: Content is protected !!
Scroll to Top