Poet Behind Bars | Kristina Quintano

0

REIS DERE, MITT FOLK, REIS DERE

Reis dere, mitt folk, reis dere.

I Jerusalem kledte jeg mine sår

pustet mine sorger

og holdt i hånden

hjertet til et arabisk Palestina.

Over hele verden blir kunstnere truet, forfulgt og fengslet for sitt engasjement og mot til å reise seg i protest mot brudd på menneskerettighetene. En av disse er den palestinske poeten og fotografen Dareen Tatour. I til sammen tre år har hun sittet i ulike typer arrest, inkludert fengsel, isolat og husarrest. 

Hennes forbrytelse? Å ha skrevet et dikt og postet det på Facebook. 

Det var tidlig en morgen i oktober 2015 at det banket på døren hjemme hos Dareen, som etter hvert ble bedre kjent som menneskerettighetsaktivisten fra Reineh, nord for Nazareth i dagens Israel. Utenfor døren står væpnet politi, og den unge poeten blir umiddelbart tatt med til den lokale politistasjonen. 

Dareen, som skriver på sitt morsmål arabisk, hadde postet et av sine dikt på Facebook. Sammen med bilder av palestinere i kamp mot israelske styrker kunne man høre en lydfil av Dareens stemme som leser diktet som i Vibeke Harpers gjendiktning har fått tittelen Reis dere mitt folk, reis dere. Denne kombinasjonen av diktet, Dareens stemme og bilder, har sannsynligvis medvirket til at teksten ble oppfattet som mer kraftfull og truende enn intensjonen var. Da Tatour til slutt ble dømt til flere måneders fengsel, var det for til sammen tre ulike Facebook-poster, inkludert dette diktet. Ifølge organisasjonen Palestinian Prisoners Clubble mer enn 150 mennesker arrestert i perioden oktober 2015 til februar 2016, anmeldt for å ha postet regimekritiske innlegg på Facebook. 

De første timene på politistasjonen denne tidlige oktobermorgenen var kaotiske. De som hadde arresterte henne, visste ikke helt hvor de skulle gjøre av henne, og de som skulle avhøre henne visste ikke hva de skulle beskylde henne for. Dareen selv klarte ikke å finne noen klar årsak til at hun var arrestert nettopp denne dagen. Diktet hun hadde publisert kvelden før hadde knappe 35 likerklikk og hun så ikke noen umiddelbar sammenheng mellom diktet og arrestasjonen.

Jeg vil ikke bøye nakken og underordne meg 
den fredelige løsningen,
aldri senke mitt flagg
før mitt land er fritt. 

Det drøyer ikke lenge før Dareen blir beskyldt for å bruke sin poesi og sosiale medier til å oppfordre til opprør og vold og for å støtte en terrororganisasjon. Etter lange avhør, tortur og isolasjon blir hun den 31. mai 2018 dømt av en israelsk domstol for å ha oppfordret til vold og terror. I september 2018 blir hun sluppet fri på betingelse av at hun ikke skriver noe som kan oppfattes som kritikk av den israelske stat. Hun har da allerede sittet i ulike typer fengsel og husarrest i flere år. I dag er det ingen forlag i den arabiske verden som vil utgi hennes dikt. 

Historien kunne ha endt der, med nok en kunstner som velger å sensurere seg selv eller å slutte å utøve sin kunst i frykt for enda flere år i fengsel og isolasjon. 

I stedet har historien om Dareen ført til et teaterstykke om hennes arrestasjon, en rekke oversettelser av hennes dikt og en underskriftskampanje i regi av PEN International for å få henne løslatt, der over 150 amerikanske forfattere, inkludert ni Pulitzerprisvinnere har signert opprop for hennes umiddelbare løslatelse og således gitt Israels kulturminister Miri Regev langt mer hodebry enn dersom dette diktet bare hadde fått leve sitt stille liv på Facebook. 

«Et regime kan fengsle en kropp, men ikke dens poesi, dens ord. Diktet blir større enn poeten.» sier Dareen. Det er hun nok et levende bevis for. 

Jeg legger alt til side 
og venter 
på en tid som skal komme.

I, Dareen T

På den tiden Dareen Tatour blir arrestert i Reineh, sitter den israelske TV-kjendisen og dramatikeren Einat Weizman i Tel Aviv. Weizman har i lang tid brukt sin posisjon som kjent skuespiller til å gi stemme til noen av de mest marginaliserte av de palestinske israelerne. For dette har hun møtt sterk motstand fra den høyrepopulistiske regjerningen og særlig fra Israels kulturminister Miri Regev. Weizman lever med sensur, drapstrusler og trakassering, og har blitt brukt som eksempel på hvorfor Israel burde ha en egen Loyalty in culture bill.

I mai 2017 ble Weizmans prosjekt Prisoners of the Occupation,et dokumentarteaterstykke om politiske fanger, stanset av Regev rett før det skulle vises på den største festivalen i Israel, Akko-festivalen. Regev understreket at ethvert teater som setter opp Weizmans stykke umiddelbart mister statsstøtten. 

På tross av sensuren og på tross av en kulturminister som kaller henne forræder og som angriper henne personlig fra talerstolen og bruker alle tenkelige midler til å kneble henne, finner Einat Weizman nye metoder å både fremføre og skrive sine stykker på. 

Når hun i 2015 får høre om fengslingen av Dareen Tatour, reiser Weizman til Tel Aviv for å møte Tatour i fengselet. Umiddelbart føler Weizman solidaritet med den palestinske poeten, og dette blir begynnelsen på, ikke bare et dypt vennskap, men også på et kunstnerisk samarbeid om å lage dokumentarteater basert på samtalene de to har de neste to årene. Begge er de ofre for Israels strenge sensurlover. Sammen vil de belyse dette og bruke sin stemme på scenen. Gjennom Einats kropp og stemme, skal de fortelle Dareens historie. 

I teaterstykket, I, Dareen T, basert på samtaler mellom de to kunstnerne får publikum kjennskap til hvordan de to har utviklet en nær relasjon og et avhengighetsforhold, gjennom Dareens memoarer og dikt fra tiden i husarrest, flettet sammen med refleksjoner rundt deres felles skjebne som ofre for sensurlovgivning. Weizman har valgt å skrive en monolog hun kan fremføre selv, der hun spiller Dareen. På denne måten er hun ikke avhengig av støtte fra et offentlig finansiert teater. Slik kan stykket også, med enkle kulisser, fremføres hvor som helst. I mars 2019 ble teaterstykket I, Dareen Tfør første gang spilt i sin helhet, usensurert, på engelsk, på Vega Scene i forbindelse med HUMAN International Documentary Film Festival i Oslo, som gikk av stabelen fra 25. Februar til 3.mars. 

Både Dareen Tatour og Einat Weizman var invitert til Oslo, og i regi av Norsk PEN ble det arrangert et eget arrangement der de to samtalte om både deres felles prosjekt og om kunstneres vilkår og ytringsfrihet generelt i Israel.

Reis dere, mitt folk, reis dere.
Motstå bosetternes plyndringer
og følg så karavanen av martyrer.
Rist av dere skammens grunnlov
som har påtvunget oss ydmykelser, fornedrelser,
og skremt oss fra å gjenvinne
rettferdighet.

Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend

Dareen Tatours skjebne er dessverre ikke noe enestående tilfelle i Israel, på Vestbredden og Gaza. Da Freemuse – den internasjonale organisasjonen for forsvar av kunstnerisk ytringsfrihet – lanserte sin rapport, The State of Artistic Freedom, i Stockholm, ga rapporten et dystert bilde av innstramminger i kunstnernes frihet både i og utenfor Europa. Som en følge av høyrepopulistiske dreininger har fengslinger sensur, sanksjoner og inndragelser av offentlig støtte blitt et økende problem for regimekritisk scenekunst. En rett vi i Norge har tatt for gitt og ansett som udiskutabel, helt frem til de siste ukene. Fra organisasjoner verden over som jobber med ytringsfrihet og menneskerettigheter, kommer stadig økende bekymringer.

For sitt arbeid med dokumentarbaserte forestillinger som går stadig dypere inn i problematikken om hva okkupasjonen gjør med oss som enkeltpersoner og med samfunnet, ble Einat Weizman tildelt Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend 2019. En pris hun selv tok imot i Oslo i mars. Weizman jobber sammen med menneskerettighetsadvokater, idealistiske organisasjoner og fangeforeninger og har god innsikt i hvordan militærdomstolene i Palestina og Israel fungerer. Hun beskriver det som en Kafka-prosess der systemet er bygget på lang forvaringstid slik at når rettsaken finner sted, lønner det seg å innrømme skyld, fordi man da ofte allerede har sonet lange deler av dommen og således slipper fortere ut. Sier du deg derimot ikke skyldig, blir du som oftest dømt til mye lengre straff. 

De har satt fyr på uskyldige barn.
Hadil henrettet de på gaten.
Drept i fullt dagslys
av en snikskytter.

Den eneste måten er å kjempe innenfra

Det er Norsk PEN som har invitert Dareen til Oslo for å samtale med Einat Weizman en kveld i mars. Når jeg spør de to kunstnerne om det ikke er fristende å oppholde seg et annet sted enn i Israel, som for eksempel i en av de mange fribyene, er de begge raskt ute med å svare nei.

Nei de ønsker ikke å flykte fra den strenge sensuren og truslene om lange fengselsstraffer i Israel. «Den eneste måten jeg vet at jeg kan kjempe mot okkupasjonen, er fra innsiden», sier Weizman. Hun sier at hun har forståelse for at mange ikke orker å stå i frontlinjen av kampen mot sensuren, men at hun selv gjør det og at det er den eneste måten hun kan orke å bo i Israel på. Weizman sier at dette ikke er tiden der man skal bedrive selvsensur eller bruke symboler i stedet for å omtale utfordringene slik de er. Hun understreker at kunstens rolle er å være et speilbilde for samtiden. Men det er vanskeligere og vanskeligere å få satt opp stykkene sine, og Dareens dikt er det ingen som vil publisere. 

Reis dere, mitt folk, reis dere.
Motstå kolonimaktens nedslakting.
Kast ikke bort tid på koloniherrens agenter blant oss,
de som lenker oss til illusjonen 
om at den fredelige løsningen fins.
Ikke frykt de tvilende stemmene:
Sannheten i ditt hjerte er sterkere,
så lenge du gjør motstand
i et land som har overlevd både herjinger og seire.

Til jeg får null prosent

Er det en ting vi kan si om vår nåværende kulturminister, så må det være at hun har lite til felles med den israelske. For i salongen på Vega Scene sitter Trine Skei Grande, dagen før Dareen og Einat skal på scenen, og diskuterer hvor grensene går for ytringsfrihet i kunsten og om hvordan denne skal forbli sterk, uavhengig av skiftende regjeringer og politiske klimaer. Grande understreker at politikerne må ha en armlengdes avstand til kunsten, og at personlige og politiske preferanser ikke skal styre tildelinger av støtte på noen måte.  

«Jeg skal slåss for den frie kunsten til jeg får null prosent», sier Grande i paneldebatt på Vega scene der hun sitter i en opphisset debatt mot Tone Ims Larsen fra Frp som hevder at både Black Box og den scenen hun selv sitter på, burde mistet støtten sin fordi de har satt opp det mye omdiskuterte stykket Ways of Seeing. På scenen sitter også Pia Maria Roll, regissøren av stykket og Jon Wessel-Aas, advokat med lang erfaring i ytringsfrihets- og personvernspørsmål. 

I salen sitter Tor Mikkel Wara og hører på debatten, det er enda to uker til det blir tatt ut siktelse mot hans samboer. Debatten om ytringsfrihet i kunsten er høyst relevant, og både juridiske, politiske og etiske avveininger blir belyst. Larsen fra FrP understreker mange ganger at hun mener at både skuespillerne fra Ways of Seeingog scenene som setter opp stykket, burde miste støtten fra staten. 

I salen sitter både Dareen Tatour og Einat Wizman som daglig må forholde seg til sitt lands knebling av kunstnere. De har landet i Oslo bare noen timer tidligere og tror nesten ikke det de hører fra scenen. Marius Kolbenstvedt sitter ved siden av den israelske skuespilleren og oversetter hviskende og diskret den stadig mer opphissede debatten om hvorvidt en scene eller en kunstner bør sensureres eller miste støtte.

Einat, den kneblede kunstneren fra Tel Aviv ber om å få kommentere og sier: «I have just landed here in Oslo, but already I feel at home.» 

Hun ser utover salen og avslutter med, «Be careful. This is scary, very scary.» 

Vi er nok mange som sitter i salen og fortsatt er i vantro over at en politiker i Norge i 2019 helt på alvor hevder at skuespillerne som sitter på scenen, og den scenen hun selv sitter på, burde knebles. 

Hør, Ali kaller på dere fra graven:
Reis dere, mitt opprørske folk.
Skriv om meg, riss meg inn i oud-treet;
Dere er arven jeg etterlater meg.
Reis dere, mitt folk, reis dere.
Reis dere, mitt folk, reis dere. 

Vi vet ikke da at hundrevis av kunstnere nøyaktig to uker senere skal samles utenfor Stortinget for å vise at vi krever en armlengdes avstand mellom kunsten og politikken, og at det skal være nødvendig at kulturminister Grande står på et podium og holder appell. 

«Kunstens oppgave er å vise verden fra mange ulike kanter, både når den er god og når den ikke er god. Et samfunn der kunsten ikke skaper debatt, er ikke et samfunn jeg ønsker meg. Jeg vil ha provokasjon, jeg vil ha irritasjon, jeg vil ha forferdelse og av og til har jeg lyst til å ha ordentlig idioti. Men like viktig er debatten om kunsten, debatten som føres med respekt, uten sjikane, uten trussel, og uten ondskapsfulle merkelapper. Den gode kunsten i ytringsfrihetens rammer hører også hjemme i de gode debattene som er med å utvikle kraften for endring i et samfunn. For min kulturmelding er utgangspunktet for grunnlovens paragraf om ytringsfrihet. Den er basisen for kulturpolitikken.» 

Utdrag fra Trine Skei Grande appell på aksjonen Forsvar kunstnerisk ytringsfrihet 23.3.19

Ordene til den kneblede israelske kunstneren er skremmende aktuelleBe careful, this is scary, very scary. 

Foto: Kristina Quintano, Bendik Østbye Johannessen, Marie Louise Kold

Kristina Quintano (43) is a publisher, translator, and journalist. She is half Maltese and half Norwegian.

Share.

Leave A Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Translate »