Noen spredte tanker omkring diktet
… og så tenkte jeg igjen: Hvorfor dikt? Et enormt spørsmål. Det er kanskje like enormt som hvorfor kunst? For stort for meg å svare på, uansett hvor mange ord jeg kunne benytte. Flere har sikkert skrevet godt om dette, men skulle jeg likevel driste meg utpå, med noen ytterst få ord, måtte det bli noe slik: Diktet kan, om det lykkes, uttrykke en erfaring eller innsikt, med forholdsvis få ord og på en original måte. Og heri finner vi en årsak til dets popularitet gjennom flere tusen år, samt grunnen til at det også vil leve i all uoverskuelig framtid. I tillegg er selvsagt diktets popularitet tuftet på dets “innbydelse til lek”, leken med ord, uttrykk, rim, rytme og lyd.
En poet må være som den greske guden Eros. Alltid søkende og umettelig på kjærlighet, på det ukjente. En poet som ikke skriver sine dikt med tanke på å bli elsket av Den andre, vil aldri bli en god poet.
En god poet tenker: “Dette diktet er den fineste gaven jeg kan gi bort.” Å gi en gave innebærer risiko. Tenk at du skal gi din første gave til dine svigerforeldre. Du ønsker å bli elsket av dem, så derfor er det ikke hipp som happ hva du gir. Vei dine ord som gaver.
Poeten skal alltid tenke: “Jeg har noe til deg som du vil ha godt av.” Med andre ord noe verdifullt. (Om det så er bare er en linje eller to. Om det så bare er en meditasjon over ei skolisse.) Hvis poeten ikke kunne ha gitt diktet bort i gave, er det sannsynligvis ikke godt, kun privat.
Det gode diktet uttrykker altså en innsikt, eller en erfaring, med forholdsvis få ord og på originalt vis. Og jeg har lenge hatt en preferanse for kortdiktet. Jo kortere, desto bedre! tror jeg at jeg tør å rope – hvis det da innfrir mine kriterier nevnt ovenfor. Men kortdikt?? Hva er nå det? Det finnes ennå ingen endelig, autoritativ definisjon, men skal vi, i forbifarten, si rundt 50 ord, maksimum?[1] Hvis vi for eksempel tar utgangspunkt i Olav H. Hauges “Til Li Po” (se diktet nedenfor), vil de fleste kunne enes om at dette er et kortdikt. Det teller 37 ord uten tittel. Men bikker vi over 50-55 ord, føles det som om vi trår inn i et annet landskap – “det mellomlange diktet”. De korte, de mellomlange og de lange diktene er ikke kun forskjellige med tanke på lengde. Noe av det mest slående er nok de ulike sinnelagene til det lyriske jeget, og hvordan hun formidler sitt stoff. De lengre poet-jegene er gjerne, svært overfladisk og karikert sagt, mer selvopptatte og fortellende enn det korte poet-jeget. Motsatt kan vi si at sistnevnte gjerne er mer unnselig og beskrivende enn førstnevnte.[2]
(Pass på når du skriver lengre dikt – pass på å ikke snakk deg selv i stykker.)
La meg få vise et dikt som er kort (svært kort!), og hvor poeten har sanset/erfart noe han må dokumentere – og så gi bort til oss lesere:
Månen
flygter
De dråber
af dug
Grenene
endu ejer
Det lyriske jeg-et forteller oss om overgangen mellom natt og daggry. Snart vil solstrålene fordampe dråpene av dugg. Det er vakkert og subtilt, med få ord, og originaliteten ligger nettopp i å utelate ordene ´natt´ og ´daggry´. Istedenfor er det en svært presis beskrivelse av hva som ses i dette øyeblikket. Det som i tillegg gjør diktet stort, er dets tidløshet (her-og-nå og det evig gjentatte) og universalitet. For de fleste mennesker i verden vil kunne “se” en måne på flukt, samt dråper av dugg på et par grener. Diktet ble skrevet av Basho, den eldste haiku-mesteren. Han er fremdeles duggfrisk.
Lu Chi skriver:
Den som vil overtale,
pleier sitt sprog med omhu;
den som har edle forsett,
fatter seg enkelt og knapt.
Det korte, det knappe … det høres trangt ut. Innestengt. Nei, det trenger ikke å være slik. Ikke for en god poet. Se igjen på diktet til Basho. Det åpner opp et vakkert rom; verden viser seg fram og sier “se månen! duggdråpene! greinene!,” mens det lyriske jeget er trukket til siden, observerende sammen med leseren. Du ser den nye dagen hvis du åpner opp øynene.
Akademia-yndlingene Paul Celan og Emily Dickinson kunne skrive kort. Men på grunn av tåke og noen få distraherende ord, kan det dessverre være vanskelig å se bildene og tankene deres klart. En linje eller en strofe kan være en åpen dør til et dikt. Det er mange låste dører hos Celan og Dickinson. Og noen lesere hevder sågar: “Jo flere sikkerhetslåser på dørene, desto bedre!”
(Det er lett å raljere, det er vanskelig å dikte godt.)
Men hva er det egentlig som gjør de beste kortdiktene til det ypperste innen lyrikken? Ta høydepunktene fra for eksempel de japanske haiku-mesterne, de gamle kineserne, de latviske dainas, imagistene … Jeg tror det har med en svært sterk tilstedeværelse i verden å gjøre.[3] Man får en følelse av at “kortpoeten” sitter i ei lita jakthytte, med vidåpne øyne, ører og nesebor. Han sanser godt, skyter godt og snakker lite. Ja, kortpoeten kan til og med treffe en måne på flukt.[4] Tilbake i byen forvandles han til et levende og allestedsnærværende kamera.[5]
(Kortpoeten er alltid like mye i Verden som hun er i seg selv.)
Om du ser for deg en akse, kan vi plassere for eksempel Walt Whitman, T. S. Eliot, Allen Ginsberg og Sylvia Plath på motsatt ende av “kortpoetene”. Jo da, jeg vet at de har en variert produksjon. Jeg sier bare at deres generelle lynne er diametralt motsatt av kortpoetens.[6] Credo-et til langpoetene kan synes å være følgende: “Jo flere ord, desto bedre”. Og av og til snakker de seg selv i stykker.
La oss kikke på et berømt dikt av William Carlos Williams – det tåler å leses igjen:[7]
THE RED WHEELBARROW
so much depends
upon
a red wheel
barrow
glazed with rain
water
beside the white
chickens
Som om det er opp til trillebåra om kyllingene får leve en liten stund til? Muligens blir slaktinga utsatt på grunn av regnet? Det lyriske jeg-et er der, våkent tilstedeværende, rett ved denne trillebåra. Om det ikke hadde vært der, ville nok diktet sett slik ut:
THE WHEELBARROW
so much depends
upon
a wheel
barrow
beside
chickens
“Min versjon” er fremdeles et godt dikt, ja, men noe har gått tapt. For det første: fargene! De er ikke tilfeldig lagt inn av poeten. Rødt konnoterer blant annet blod og slakting. Trillebåra er kanskje blitt rød på grunn av alt blodet. Hvitt konnoterer blant annet det uskyldige. Fargene er med på å gjøre diktet mer “dramatisk” – og sterkere. For det andre: At den er “glasert med regnvann”, kan synes som en mindre nødvendig detalj. Men det er denne strofen som virkelig gjør at også leseren blir sluppet inn – eller zoomet inn, om du vil – i diktet. For det er først nå vi står akkurat der, på et gjørmete gårdstun, eller i en våt hønsegård, og kan se trillebåra.
Den slankere versjonen ovenfor gir oss en følelse av noe oppdiktet, at det ble skrevet et annet sted, kanskje ved et skrivebord. Jeg liker åpenbart originalen best. For adjektivene og glasurstrofen tilfører diktet en riktig dose stemning (de forstyrrer ikke), noe den andre versjonen helt mangler. Så ja, det er ikke alltid at jo kortere, desto bedre.
(Én detalj kan vippe et dikt i den ene eller andre retningen, jamfør et trekk i et sjakkparti.)
Williams´s dikt er like godt i dag som da det ble publisert i 1923. Det samme gjelder for de beste kortdiktene til Li Po og Tu Fu fra Tang-dynastiet; Basho og Issa fra det eldre Japan; en Tomas Tranströmer, Gunvor Hofmo og Olav H. Hauge i det 20-århundrets Norden … [8] Deres erfaringer kan vi alle fremdeles gjenkjenne, eller leve oss inn i, til tross for erfaringenes ulike “hjemland og alder”.
(De hadde alle et allment hjerte, og skrev ikke for å vinne Tåkeprisen.)
I et intervju med Jan Erik Vold sier Olav H. Hauge at han liker best å lese de gamle kineserne.[9] Dette ser vi tydelig fra og med På Ørnetuva (1961). Diktene blir kortere, mer “hverdagslige og jordnære”, mens andre tar form som visdomsdikt. En erfaring – eller visdom, om du vil – kan altså uttrykkes så kort som dette:
TIL LI PO
Å verta keisar i Det himmelske riket
lokka deg vel, Li Po.
Men hadde du ikkje heile verdi, skyene og vinden,
og sæla i ditt rus?
Større endå, Li Po, er
å råda med sitt eige hjarta.
FEM DIKT/NI FOTOGRAFIER
PER KRISTIAN CAPPELEN
16
øyevippene raker
raker tårene
dine vekk
42 (Duemannen)
sittende i en sovepose
med ryggen til en strømstolpe
et par brød i fanget
gjør duene glade
han mater dem som om
de skulle være hans barn
en gammel kyniker ville ha smilt
og nikket til ham
61, 68 & 73 (Triptyk)
det nevnes i regnet der borte
en kvinne og et barn ligger
her, bortkasta
*
i parken
en hund snuser
høsten inn og driter
*
regnet synger i metalltrappa
men det siste trinnets vers hvisker
gamle menneske, nå faller du
88 & 91
ventende sluk
og korsrygg
på kaikanten
slukene venter
på kaikanten
150 & 157
midt i bakgården
katten huker seg
ned til støvet
*
inntil jentas legg
et lite øre
lytter etter vennskap
LITTERATUR
Basho: Se Hans-Jørgen Nielsen, Haiku – en introduktion og 150 gendigtninger, Borgens Forlag, København 1963
Chi, Lu: Et dikt om å dikte, oversatt av Arne Dørumsgaard, Dreyer, Oslo 1978
Hauge, Olav H.: Dikt i samling, Det Norske Samlaget, Oslo 2000
Vold, Jan Erik: Under Hauges ord, Det Norske Samlaget, Oslo 1996
Williams, William Carlos: Hentet fra poets.org, poets.org/poem/red-wheelbarrow
[1] Muligens er jeg litt streng her.
[2] Om dette burde jeg kanskje ha sagt mer, men jeg er redd for å havne i for mange teknaliteter. Dessuten finnes det andre som på godt og utførlig vis har skrevet om disse anliggender.
[3] Med “verden” sikter jeg til naturen (dyr, planter osv.), andre mennesker, objekter og universet.
[4] Jaktkameraten, som skriver lengre dikt, har færre blinkskudd sammenlignet med sin venn; men til gjengjeld er han den beste av dem til fortelle historier rundt leirbålet. Vi kan si at generelt sett er de mellomlange og lengre diktene mer narrative enn kortdiktene.
[5] Jfr. haiku-poetene Inge Haugane og Calvin Olsen.
[6] Ikke dermed sagt at den ene er bedre enn den andre.
[7] Diktet regnes som et klassisk imagistisk-dikt. Imagismen kan kalles et ektefødt barn av japansk haiku og gamle kinesiske kortdikt. De anglo-amerikanske imagistene (deriblant W. C. Williams) var særlig virksomme fom. 1912 tom. 1917.
[8] For ordens skyld: De fleste av disse poetene har også skrevet dikt som er lengre enn kortdiktet.
[9] Se Jan Erik Vold, Under Hauges ord, s. 92-93
Per Kristian Cappelen (Norwegian) is a Norwegian free-lance book critic and published poet. He also teaches the Norwegian language. His publications include Altas (2011, published under pen name Per Kristian Cani by Flamme Forlag) and Blåst opp (2014, pen name Per Kristian Juni by Flamme Forlag). He has also contributed to anthologies and literary journals. She lives in Norway.
