Abstract in English
For Somalian women living in Norway, it can be difficult to live as freely as Norwegians can. In this article, Amal Aden describes the challenges she and other Somalian women face if they stop wearing a hijab, or if they drink or have a boyfriend. They are threatened by rumors about their honor and by rumors that they are bad girls, bad Muslims, or even infidels. These rumors spread to families back in Somalia, causing further ostracization and condemnation from the extended family. Amal Aden argues that in a multicultural Norway, where equality of the sexes, homosexuality, and freedom of expression are upheld as human rights, Norwegian society should expect immigrant communities to follow the same laws and norms. But some people, such as homosexuals, who have fled the restrictions of their own country, arrive in Norway only to experience oppression and hatred by others from their country of origin. She says, “In a free society, we must learn to accept those who choose to be or live differently. I want those who are new to Norway to feel safe and feel free as individuals.”
_________________________________
Jeg kommer fra et miljø der det er vanskelig å frigjøre seg, et miljø der man ofte overvåker hverandre. Et miljø med mange rykter, rykter om hvem som ikke forholder seg til de reglene som gjelder i kulturen eller religionen man kommer fra. En del personer som har kommet hit til Norge, fra for eksempel mitt fødeland Somalia, har tatt på seg et ansvar for å være en slags moralpoliti. Disse personene overvåker andre, ikke bare personer de kjenner, men også andre som har samme kulturbakgrunn som dem. Deres mål er ofte å passe på at andre ikke blir for norske. De er raske til å spre rykter. De kan ringe familiemedlemmer til personer i Somalia, og fortelle at en av deres kvinner har kjæreste eller har blitt hore her i Norge. Noen tar for eksempel bilde hvis en kvinne og en mann holder hender og sprer disse bildene i miljøet. Flere kvinner jeg har snakket med kommer fra veldig religiøse og kontrollerende hjem, og forteller at hvis noen sprer slike bilder av dem, kan livet deres være i fare.
Dette skaper store utfordringen for de som vil gjerne være en del av det norske samfunnet. For eksempel ungdom som vil leve som andre nordmenn, jenter som vil være fri.
I en kollektivistisk kultur kan det være vanskelig å være fri. Det er vanskelig å være en fri kvinne, det er vanskelig å være en kvinne med egne meninger. Fordelen med å være en del av en kollektivistisk kultur er at de stiller opp når du trenger det – de er ditt miljø, din storfamilie. Men hva skjer hvis man ikke lenger ønsker å være en del av denne storfamilien? Eller hvis man er kvinne og for eksempel vil kle seg annerledes enn de andre kvinnene i storfamilien? Hva skjer hvis en kvinne er annerledes enn de andre? Hvis en kvinne vil gå sine egne veier? Hvis en kvinne prater høyt om egne tanker og hva hun selv mener er best for henne? Da kan man fort bli erklært som en fiende av miljøet og familien, og at man er en som prøver å splitte miljøet og familien og at man er et dårlig forbilde for de unge jentene i miljøet. Familien skammer seg over valgene du har tatt, man blir anklaget for å være et dårlig menneske, en vantro eller en dårlig muslim. Jeg snakker med mange som har opprinnelse fra Somalia som sliter med dette, for eksempel de som ikke er troende muslimer lenger, flere av disse er livredde selv om de bor i Norge.
Det er kvinner i det somaliske miljø som hater å ha på seg hijab, men som ikke tør å ta den av. De frykter rykter, sjikane og hat. Mange sier at selv om de lever i et fritt samfunn er de ikke fri, de tør ikke å leve det livet de egentlig ønsker. Mange jeg kjenner lever dobbeltliv. Mange er konstant redde for å bli oppdaget av miljøet. Mange har kjæreste eller drikker alkohol, noen har forhold med en av samme kjønn, men er gift med en av motsatt kjønn.
Jeg personlig har valgt å være fri, jeg nekter å leve et dobbeltliv eller være ulykkelig bare fordi personer fra Somalia skal akseptere meg. I mitt tilfeldig så er jeg alt som ikke er lov. Jeg fordømmes på måten jeg kler meg på, at jeg ikke går med hijab, men med bukse og skjorte – det anses som en skam. Jeg har kort hår – det anses som en skam. Og på toppen av det; jeg er gift med en kvinne, det anses ikke bare som en skam, det er forbudt.
Det er veldig mange meninger om meg i det miljøet jeg en gang tilhørte. I enkelte hjem vet jeg det fortelles historier om meg som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Som foredragsholder reiser jeg rundt i Norge og kommer i snakk med ungdom i alle slags miljøer. Jeg har blitt fortalt av disse ungdommene at deres foreldre bruker meg som det verste eksempelet på hvordan man kan være. Det lever jeg godt med, jeg er mest opptatt av å være fri, jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg.
Friheten betyr alt for meg, derfor omfavner jeg friheten Norge har gitt meg. Jeg har valgt kjærligheten fremfor skammen. Jeg bruker ytringsfriheten aktivt for å forvare retten til å være den man er. Retten til å velge kjærligheten. Retten til å tro det du selv vil. Retten til å si nei til tvang. Jeg bruker ytringsfriheten til å utfordrere patriarkalske miljøer, der kvinner undertrykkes kun fordi de er kvinner. Der personer med en annen legning hates og i verste fall drepes. Dette gjør at jeg blitt oppfattet som kontroversiell. Ofte bli jeg fremstilt som en som hater miljøet jeg kommer fra. Men det stemmer ikke, det jeg ønsker er endringer. Mer likestilling og mer menneskeverd. En rekke personer har sagt til meg at jeg trenger ikke alltid å si eller skrive høyt hva du mener, men for meg er ytringsfriheten viktig.
Jeg forstår at det kan være vanskelig for en del mennesker å forstå de valgene jeg har tatt i livet, som for eksempel å gifte meg en kvinne. Jeg får ofte spørsmål om det er noen som står bak, eller om det er noen som betaler meg, hvordan kan jeg som kommer fra et muslimsk land synes dette er greit? Jeg svarer alltid at det er ingen som betaler meg, jeg er født sånn, jeg skammer meg ikke. Svaret mitt kan ofte provosere, spesielt eldre og personer som ikke har vært i Norge lenge. Det er enklere å snakke med og diskutere dette temaet med den yngre generasjonen, de har ofte en mer liberal holdning.
Jeg er lykkelig. Det å leve sammen med den du elsker som elsker deg tilbake, det er det viktigste for meg. Alt jeg ber om er gjensidig respekter uansett kjønn, hudfarge, religion eller legning. Dessverre er dette vanskelig for mange å akseptere.
Altfor mange er opptatt av at jeg ikke har noe ære, men for meg er det noen kaller ære ingen ære. Det er bare en måte å holde kvinner og barn nede på. Det er en måte å kontrollere andre på. Det er ingen ære i æreskultur. Det er ingen ære i å drepe egne barn, bare fordi de er forelsket, eller har gjort noe du som foreldre ikke er enig i. Det er ingen ære i å oppdra barn til å hate. Det er ingen ære i å undertrykke. Det er ingen ære i å true. Det er ingen ære i å kontrollere jenter og kvinner på grunn av kjønn. Det er ingen ære i å forsøke å gjøre sine døtre til svake mennesker. Det er ingen ære i å trakassere kvinner som kler seg som de vil. Det er ingen ære i å drepe eller true noen fordi de har en annen legning. Det er ingen ære i å forfølge kvinner fordi de har samme opprinnelses land som deg, eller har samme tro som deg. Det er ingen ære i å være moralpoliti. Det er ingen ære i å gjøre gutter til monstre som slår eller dreper sine søstre. Det er ingen ære i å ødelegge andres liv.
Det er vondt å se hvordan mange foreldre fremhever sine sønner fremfor sine døtrer, det er ikke noe ære i det.
Det er mye vondt som skjer rundt i verden på grunn av ære. Når for eksempel en kvinne blir voldtatt av en mann og familien hennes tier om dette fordi familiens ære er viktigere enn kvinnen som ble voldtatt. Jeg mener at mange misforstår og misbruker begrepet ære. Det er vondt å tenke på all den urett som rammer jenter og kvinner på grunn av ære.
Mange mennesker har flyktet til Norge fra sine hjemland. Ofte land med krig og konflikt, fattigdom og manglende frihet. Det er viktig at disse menneskene blir tatt godt imot. De skal integrere seg og bli en del av det nye landet de har kommet til, men de må også få lov til å beholde en del av kulturen fra landet de kommer fra, så lenge dette ikke strider med menneskerettighetene.
Det som provoserer meg er når personer som har søkt friheten i Norge, nekter andre frihet. De har selv rømt fra et diktatur, men oppfører seg selv som diktatorer i deres nye hjemland. Altfor mange ganger har jeg sett eller selv opplevd at personer som akkurat har kommet til Norge kontrollerer og sjikanerer andre som har samme opprinnelsesland. Spesielt er det kvinner som kontrolleres og sjikaneres. Dette gjør at jeg må engasjerer meg, og gjør at jeg er opptatt av likestilling i minoritetsmiljøene.
Det bra at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn, men det er viktig at samfunnet ikke aksepterer undertrykke av for eksempel homofile. Noen nekter å følge lovene og reglene Norge har. Noen trakasserer jenter og kvinner som tar av seg hijaben og mener at de som troende muslim har en plikt og rett til dette. Det er dessverre også mye negativ sosialkontroll på mange skoler i dag. Det er elever som blir kontrollert av andre som kommer fra samme land som dem. Man ser ofte at en del personer har tatt med seg den ukulturen de selv har rømt fra. Når jeg holder foredrag på voksenopplæringer får jeg ofte høre at jeg ser og oppfører meg annerledes enn andre somaliere. Ofte får jeg høre at jeg ligner på en mann og mange mener at jeg ikke bør si at det er greit å være homofil. Jeg er opptatt av at det å være annerledes ikke er noe negativt. I ett fritt samfunn må vi lære å akseptere de som velger å være eller leve annerledes. Jeg ønsker at de som er nye i Norge skal føle seg trygge og føle seg frie som individer.
Gang på gang hører jeg om eller snakker med personer som har vært på flukt for å få det bedre, men som også her i Norge opplever undertrykkelse og kontroll. Jeg ønsker at alle skal få leve sine liv uten hat og fordømmende blikk. Jeg ønsker at alle kvinner skal kunne få lov til å kle seg som de selv vil, uansett hvor de er fra og hvilken bakgrunn de har. Jeg ønsker at personer av samme kjønn som elsker hverandre skal kunne leve livene sine i fred uten hat fra andre. Både kvinner og homofile har kommet til Norge for å få det bedre, ingen skal kunne frarøve deres frihet. Frihet for alle er viktig, det er ikke for mye å be om.
Amal Aden is a renowned Somali-Norwegian author, speaker, and public debater. In 2013, she received the Amnesty Award for her fearless commitment to promoting the rights of vulnerable groups, especially for the visibility of gays.
