Hvorfor poesi
Kommunikasjon er samtale på samme brett (nivå). Dialog er samtale mellom ulike nivåer. Poesi har mye av dialogen i seg, svært ulike folk kan dele et dikt, diktet forbinder. Poesi kan leses i store rom med blandet publikum. Likevel tror en bl. a. her i landet at diktet trenger intimsfæren for å leses. Det skyldes at det er svak kultur for å løfte poesien fram. I mer østlige land kan poesi samle hundrer eller tusener av mennesker. Prosa jobber mer på ett nivå. Til gjengjeld kan den kommunisere ekstra godt akkurat der. Hvis den også forbinder folk på ulike plan, har den noe i seg av det poesien har. Dikt kan være der prosaen er, uten så mye poesi. Vi vet av og til ikke helt hva slags tekst vi har foran oss. Det er ikke nok at den kaller seg ”poesi” eller ”prosa”, ”fabel” eller ”roman”. Poesien tror gjerne på framtida fordi den ikke er fremmed for forandring. Verden er ikke alltid det den synes å være, det er en annen form som ligger under og kan frigjøres, kanskje vil en frigjøre seg fra en del prosaiske bånd og hypoteser en lever etter. Poesien egner seg til å snakke om mikro-verden og hele kosmos samtidig. Det indre og ytre finner også noen av de samme bilder. Frigjøring av person og samfunn går da hånd i hånd. Poesi kan stikke dypt eller leke på overflata. Vi skal være forsiktig med å si hva poesi er. Når verden tvinges til å forandre seg fordi vi alle kan gå under, jorda ødelegges, kan poesien få større plass. Det må likevel kjempes for. Politikere liker kanskje dikt like godt som andre, men legger den i en skuff utenfor sitt bastante program. Dikt er noe for sjelen, det indre liv eller et hvilepunkt. Poesiens oppgave er da å vise at en del innsikt ”indre sett” kan ha mye med samfunn og forandring å gjøre. Noe her må spille inn, telle med, bli tatt opp sammen med de prosaiske og ideologiske retningslinjer politikken følger. Miljøtenkning er ikke nok i seg selv som et tema eller en enkeltsak, den henger sammen med hele kulturen, som det ikke er ord for i det politiske og administrative system. Derfor må poesien som forbindende element graves opp både hos styresmakter og hos poeten sjøl. Den må opp og ut, skal vi bidra på vår måte ytre sett, som igjen kan noe med oss sjøl å gjøre.
1.
Som en sølvpil
flyr maskinen lydløst
over hvite ulldotter
i evig blå himmel
Spørsmål om å lande
med et grønt blad i munnen
2.
Dagen (i oss) tar til å gå opp
som om den aldri har ligget nede
den ville noe annet
viljen tok hand
om det den ville
3.
Sanger strømmer fra planeten
rekker de utover vår atmosfære
eller strander de her
fanges de opp av et skygge-univers
som ville truet alle våre forestillinger
hvem kan nå det uten å brenne
4.
I stedet for å konsentrere seg
om rammen
der verden skal komme til syne
selger de utvalgt frukt
til de utvalgte
og gjør resten av verden
usynlig
5.
Hva skal vi kalle den –
skygge-tilværelsen –
en verden som hviler i seg selv
ingen avstand eller tid i vår forstand
farlig, likner ingenting
som vi sammenlikner med
for å stå på vårt
Erling Kittelsen (Norwegian) was born in 1946 and is a very well-known Norwegian poet, writer, and translator. He has published numerous books of poetry, been awarded prizes for his literature, and has been invited to poetry festivals in Eastern Europe, Middle East, Africa, and Asia, among many other places. He lives in Norway.
