Siden jeg ble kjent med deg har høsten fart forbi

Share this:

Poesitankegangen min

Som barn, i frykt for å bli slått av foreldrene mine igjen for å ha lest en kjærlighetsroman, klatret jeg opp i trærne og leste bøker der, på toppen av disse trær.

Selv de tynneste trærne tålte min sykelig tynne kropp. Av og til ble jeg likevel dratt så sterkt inn i handlingen, at jeg glemte å holde balansen og falt ned. Smerten var uutholdelig. I tillegg til blåmerkene jeg fikk fra fallet, kom de blåmerkene fra mamma, som fryktet at en dag, at mens jeg falt ned fra et tre, skulle jeg skade jomfruhinnen. Men nok om det.

Fallene skjedde så ofte, at etter hvert oppdaget jeg for meg selv at smerte kan være så mangt. Smerten fra et fikentrefall, for eksempel, skilte seg tydelig ut fra smerten jeg fikk etter å ha falt ned fra et kirsebær- eller valnøtttre.

Mens du faller fra et fikentre, gnir du deg mot en salt og ruglete fikentrebark og huden din klør hinsides. Under fallet fra et kirsebærplommetre er det titalls torn fra treets grener som trenger inn i din kropp.

Fallet fra et valnøtttre går rett ned i bakken. Det er fordi grener fra dette treet vanligvis ligger ganske langt fra hverandre og du ender med å styrte rett ned uten å komme bort i dem (eller kanskje var jeg bare for liten og derfor kom jeg aldri bort i grenene), og du føler at dine indre organer ble ristet.

Slik lærte jeg å sortere smerte. Og snakke om smerte. Fortelle om det.

Senere ble jeg kjent med en sterkere type smerte, den som kom innefra, fra sjelen. Og denne smerten var også viktig å skille ut, sortere og finne plass til blant mine bevissthets og hjertets striper.

Da jeg var 17, så jeg en seksåring som ikke klarte å bite av en hard kvede. De ømfintlige melketennene til denne skjøre jenta klarte ikke å feste seg inn i denne fortsatt umodne, harde og syrlige frukten. Vanmakten til denne vesle jenta fikk meg til å gråte, og får meg fortsatt til å gråte hver gang jeg husker tilbake til denne hendelsen.

Da, etter å ha opplevd maktløsheten av ett barn, lærte jeg meg å kjenne den sterkeste og mest hemningsløse smerten. De andres smerte.

Etter hvert overskred evnen min til å føle smerte virkelighetsgrensen, logikken, til noe som kunne vært forklarbart i det hele tatt. Denne smerten kom uten grunn, fra ingenting, det var smerten og bare det. Det vil si fra det som er helt umulig å forklare med enkle ord. Da skjønte jeg at jeg trengte et spesifikt, særegent språk. Smertens språk. Dette språket har blitt poesi.

Poesien kom inn i livet mitt sammen med trærne og smerten.

Trær, det er min yndlings poetisk figur.

Smerten – min egen, og andres smerte, smerten fra det uforklarlige … det er mitt hovedtema, min grunnlinje. Min poesi, det er smertens språk.

Evnen til å kjenne smerte er noe jeg vurderer høyest når jeg leser diktene til en annen poet.

 

 

 

*Oversatt fra aserbajdsjansk til russisk av Zija Fazil

*Oversatt fra russisk til norsk av Hege Susanne Bergan

 

Navnet mitt

Faren min het Ali
og jeg var Alis datter
til jeg var femten år …
Broren min het Akhmed
og jeg var Akhmeds søster
til jeg var tjuefem år…
Mannen min het Mehmed
og jeg var Mehmeds kone
til jeg var tretti år …
Da skilte jeg meg fra Mehmed
og ble ”den fraskilte bruden”,
en kvinne som var blitt forlatt av sin mann
Og det lød i hvert fall mer respektfullt enn ”gammel jomfru”
Det røpte i det minste at en mann
på et tidspunkt hadde tatt meg inn under sin vinge
Sønnen min, Hamid, er femten år nå
Jeg er ikke lenger ”den fraskilte bruden”
Nå heter jeg: Hamids mor
Førti år gammel.
Men navnet mitt?
Det hørte jeg bare fra mamma
som hvisket det fram som om hun begikk en synd

 

 

Du er kvinne, sa de

Du er kvinne, sa de
Fra øynene dine renner det tårer,
fra brystene melk,
fra skjeden blod.
Det var det de sa.
Du er kvinne
med liten hjerne
og liten forstand.
Du er kvinne.
Du er ikke sterk nok.
Det sa de.
De hånte hvert organ i kroppen min.
Håret kan du hekse med,
og med menstruasjonsblodet øver du trolldom, sa de.
Sjela er full av list,
og i øynene titter djevelen ut.
Hvert organ i kroppen min baktalte de
og brente meg på bål i århundrer.
De anså at kjønnet mitt var min egen skyld.
Du er kvinne, sa de.
Fjern alt kroppshår.
Friser deg litt finere.
Vis deg for mennene i all din prakt.
Mens svettelukta deres sved i øynene
skulle jeg lukte blomster vinter som vår.
Jeg skulle lage mat, men ikke lukte av den.
Være jomfru, men vill i senga.
Være sjalu, men tilgi utroskap
når mennene vil.
Være både kokkepike
og fin dame i dyre salonger.
De la kjønnet mitt på skuldrene mine som en bør.
Fordi jeg var kvinne, skulle jeg være barmhjertig.
I krigene de startet, skulle jeg forbinde sårene.
Som erstatning for de drepte soldatene skulle jeg føde nye.
I krigene de startet skulle jeg voldtas.
Med kroppen min skulle jeg betale for deres kamp.
Jeg skulle snakke mindre, le lavt, dilte etter.
Ikke se menn i øynene.
Jeg skulle lære å skjemmes over alt og gjøre det til en vane
for jeg hadde grunn til å skjemmes.
Jeg var jo kvinne.
Kjønnet mitt, påpekte de, er jo i seg selv en skam!
Så mange ganger sa de at jeg var kvinne.
Svak, kraftløs, skjør, sa de.
Djevelsk, svikefull, slu, sa de.
Men på den kroppen som de kalte djevelsk,
på de skuldrene som de kalte svake
la de hele Atlas´ byrde.
For at jeg skulle bære og holde kjeft.

 

 

Enkel matematikk

Faren min telte pengene
han brukte på klær til meg.
Det var sure penger, for jeg skulle jo gifte meg,
så innskuddet ville ikke forrente seg.

Mamma telte årene
til jeg skulle gifte meg
og ikke lenger være gammel jomfru,
familiens sorte får og skam.

Brødrene mine telte guttene
jeg gikk på deit med,
og hver kjæreste
gjorde meg mer æreløs i deres øyne.

Venninnene mine telte mennene
jeg hadde ligget med.
For hver elsker
gjorde det mindre passende
å kalle meg en anstendig kvinne.

Kollegene mine regnet på honoraret mitt,
og jo mer jeg tjente,
dess klarere sto det for dem
at jeg lå med sjefen.

Mannen min teller timene
jeg sover eller leser,
for dem kunne jeg ha brukt til å lage mat,
rydde i huset, gå i butikken,
vaske guttungen eller ha sex.

Nå venter jeg spent
på at barna skal bli store.
Jeg kan knapt vente til jeg får vite
hva de kommer til å telle.

 

 

Den kranglevorne konas dikt

Siden jeg ble kjent med deg
har høsten fart forbi, det har blitt vinter
det har blitt kaldt.

Våren kom
uten at jeg fikk varmen i kroppen
jeg ble blodfattig og tynn

Vi drakk ved enhver anledning,
utbrakte skåler
det sto alltid vodka på bordet

Vi giftet oss
men var aldri på tomannshånd
vennene våre kom på besøk i samlet flokk

Ikke én gang var vi ute sammen
vi hadde det ikke gøy,
Jeg sto bare på kjøkkenet og tryllet med kniven

Brente håret,
Skar opp armene
Hånda full av blemmer, helt brannskadd

Ingen vakre kvelder
med stearinlys tent for kjærligheten
Hele tiden på farten, alltid på vei lenger bort

Vi flyttet til andre byer
ble nesten arrestert
Alle våre venner ble satt inn
Det ble trangt om plassen i fengslene

Du hørte aldri noen si noe godt om meg
bare skjellsord og misnøye.
Alt du hørte om meg, såret deg, min elskede

Glem alt jeg har sagt her.
Vet du hva som alltid har bekymret meg
helt siden vi ble kjent?

Hvordan kan noen spise så mye fisk?
Like mye fisk som jeg har slaktet
har forsvunnet fra verden.

 

 

En slange i senga

Hei, muse, jeg er ensom igjen
Igjen har tristheten og lengselen vunnet
Det er høst og kaldt, og selvsagt sitter jeg her
ved bjørneovnen, den er like glohet som jeg

Jeg har ikke fortalt deg hele sannheten
Og ikke hele løgnen, jeg har ikke avslørt alt
I ett år har jeg ligget våken hele natta
av frykt for at det skal skjule seg en slange inni puta

Jeg har funnet en grå tråd i håret
Jeg napper den ikke ut, jeg lar den bare være …
I tretti år har vi levd forgjeves
… la håret gråne og eldes på mine vegne

La oss løfte glassene, du og jeg , muse
La oss tørke tårene og telle
alle englene som har tatt farvel med meg
og de aller vakreste kvinnene – som ble gamle i meg.

 

 
Til Editha
 
Det er ingen trær igjen i verden
Jeg har omfavnet alle
Det er ingen bål igjen i verden
Ikke et eneste ett har varmet meg
Det er ikke en fugl igjen på himmelen
Alle har fløyet vekk fra meg …
Bli hos meg som en fugl
Varm meg som et bål
Omfavn meg som et tre …

På kroppen min verker sår fra kniver
som ennå ikke har stukket meg
På halsen min er merker etter hender
som ennå ikke har kvalt meg
I hjertet mitt er sår fra en kjærlighet
som jeg ennå ikke har begynt å elske …
Redd meg, vær mitt rep, mitt hotell Angleterre[1]
Si at alle mine brødre og søstre, poetene, venter på meg der
Smitt meg med smerte og skrekk, smitt meg med døden
Si at jo yngre poeten er, jo mer passende er døden
Jeg har det vanskelig, kjære
For ingen ny smerte, ny kjærlighet eller ny frykt venter meg
Alt som kan skje, har allerede skjedd meg
Alt som er å elske, har jeg elsket, alt som er å frykte, har jeg fryktet
Og all smerte har jeg allerede lidd, Editha …
Men det er ikke smerten som plager meg
Det er tomheten …

 

 
Jeg er rolig

Som et hus med vinduslemmene lukket i regnet
som en gårdsplass i ly mot mot vinden bak portene
som en skute med rev i seilet i stormen
som en by bak tykke murer
uten frykt for fiendtlige styrker
er jeg rolig i min sjel …
Min tålmodighet er uendelig
og hatet så dypt …
Men stur ikke, kjære venn
Måtte nattens kjærtegn utveksles
først når kvinnene avfeldige av alderdom
istedenfor lidenskap vil bære
medisinflakonger mellom brystene
Måtte kvinnene i mitt land
ikke føde barn
som istedenfor brød
krever ærerike seire
fra sine fedre …
Og måtte mennene la
all lidenskapen, all kjærligheten
og kvinnene de elsker
vente til senere
For vi vet jo
at livet er flyktig
at døden snart vil innhente oss alle
at det ganske enkelt kan bli for sent
for menn
og kvinner
og barn
og kjærlighet …

 

 

Håp

Kvinner med et hav av tårer i håndflatene
hvisker i sin sjel
en uavbrutt bønn
til tiden
om at den skal ta det litt med ro
om at den skal vente
litt til
og enda litt til –
før den lar sommeren forsvinne
og sola gå ned
om at ikke
huset skal forfalle
blomsten visne
fuglene fly sin vei
og folk plutselig dø
om at vår elskede ikke skal forlate oss
og ja, om at mannen ikke skal komme …
ikke med én gang
ikke så fort …
Også du, min fine venn
skal gå om en stund,
men bli her litt til …
 

 

Øynenes kjærlighet

Dine mandige hender
så varme på innsiden
Men kalde på utsiden …
Ja vel, da
ta mine hender i dine
og så skal jeg fortelle om deg
Men lov meg …
lov meg … at du ikke lukker øynene!
Jeg har aldri lengtet etter deg,
Aldri!
Men jeg har alltid hatt på følelsen
at på en eller annen vegg
hutrer og fryser en spiker
uten skjorta di
og i kiosken på hjørnet
ligger en sigarett i pakken sin og vansmekter
fordi du ikke røyker den
og på en eller annen balkong venter en liten spurv
på smuler
fra din brødbit
Jeg begynte plutselig å kjenne lengselen
til den sigaretten
og den spikeren
og den spurven
Jeg ventet med deres forventning …
Men selv lengtet jeg ikke i det hele tatt!
Ikke lukk øynene …

Jeg elsker å snakke om deg
Og når jeg ikke finner noe nært
å dele med deg …
… vil jeg dele avstanden mellom oss
bli såret som en forelsket kvinne
og forsones med deg som en venn …
Ikke lukk øynene

Ikke lukk øynene
når du åpner dem, er jeg ikke lenger her.
Så umåtelig er verden.
Ikke lukk øynene,
tenk om jeg måtte leve uten deg
så mye som et øyeblikk.
Livet er så langt.
Ikke lukk øynene.
Før du rekker å blunke
kan jeg være borte for alltid
For slik er vi kvinner, venner

Nå får det holde, du bryr deg jo ikke uansett
Ikke lukk øynene
Når du åpner dem
er det ingenting igjen av deg

 

 

Alder

Jeg er i den alderen
da jeg burde brenne i helvete
da jeg burde skytes
mot første og beste mur

Burde våkne full
i fremmedes senger
henge meg
på et hotellrom

skusle bort min elskede
miste min venn
slepe hjem en søt herreløs valp
om natten

Men jeg …
Jeg går hver morgen
sliten og trøtt ut av huset
i vonde pensko
og helt feil kledd i regnet

Med klump i halsen
ikke av gråt, men kulde
og ingen søt valp
men en dypfryst høne i hånden  …

 

 

Utroskapsdikt

Unnskyld at jeg var full av kjærlighet.
Hendene mine lette etter kinn å stryke.
Unnskyld at jeg i deg så den himmelen
jeg trengte til vingene mine.

Unnskyld, men du vet ikke hvor tungt
en bevinget kvinne har det uten himmel.
Unnskyld, men jeg hadde faktisk glemt
at man må skape en himmel
før man lar vingene gro ut.

Unnskyld, men jeg sto ved avgrunnens rand
og gikk til deg for å falle fortere.
Jeg var et muslims lands Jeanne d´Arc
I deg fant jeg demonene mine,
i deg fant jeg bålet mitt …

 

 

Fra forfatteren

Nå kysser jeg bladene som faller på sidene
der jeg skriver dikt
og eldes sammen med trærne som tørker ut

Lengselsfullt snur jeg meg og ser
på den gamle jakka som jeg har slengt fra meg over bringebærbusken
Jeg klemmer min lille datter
Jeg klapper bringebærbusken
Jeg ser på en fugl som svever på himmelen
Hvem vet om ikke dette blir
den siste jakka jeg slenger fra meg over bringebærbusken
det siste barnet jeg klemmer
den siste bringebærbusken jeg klapper
den siste fuglen jeg ser sveve på himmelen

Nå kysser jeg bladene som faller på sidene
der jeg skriver dikt
og eldes sammen med trærne som tørker ut

 

 

Egypt. Kerolas

Mitt navn er Kerolas, Egypt er landet mitt, Zabbalin er byen
Dere trenger verken kart eller skilt
Bare gå etter den grusomme lukta
Fra de rike i Kairo kjøres tonnevis av søppel ut til byen min
Søpla er jobben vår, søpla er maten vår, søpla er livet vårt

Mitt navn er Kerolas, jeg er sju år, jobber med å grave i søpla,
i plast, papir og metall
Matrestene samler mamma, bestemor og tante
De tåler stanken bedre
Pappa komprimerer metallet, onkel Mina hakker opp plasten
Jeg er et barn, liten og svak
Jeg  har nok med det myke, skitne papiret og pappen
og bøkene på søppeldynga
Fra avisene og bladene i søppelbøttene
lærer jeg bokstavene, jeg lærer å lese
Søpla er skolen min, søpla er mitt universitet

Når han har fri, slipper onkel Mina ut duene
Når duene svever over Zabbalins stinkende himmel
skinner det av onkel Mina. Ansiktet hans lyser

Onkel Mina er 24 år
En tettbygd, munter fyr
Da han sorterte plastikk i forrige måned
stakk han seg på en engangssprøyte
Hånda ble svart, han måtte amputere to fingre
Men onkel Mina er glad likevel
Han sier at det eneste han trenger for å være lykkelig
er himmelen over Zabbalin, så duene kan fly
og hans eneste rikdom er ungdommen

Mamma … Verken pappa eller onkel sier navnet hennes
Familien min snakker lite sammen, vi er for slitne
Mamma er en kvinne som det lukter matrester av
De råtne grønnsakene gir hun til grisene, skrellet til hønene
Frukten med brune flekker får vi
Ja, når vi har spist middag om kvelden
spiser vi frukt, akkurat som dere
Vi ser på tv-en som vi fant på dynga og reparerte
Mamma tørker håret med en føner fra dynga
og vasker håret med det som var igjen på en sjampoflaske

I byen vår kjenner vi folk utenfra på fraværet av lukt
For her hos oss lukter alle likt
Det er Zabbalin-lukta, lukta av søppel
Hvis jeg går meg bort, kan jeg følge lukta tilbake selv i mørket
Mitt navn er Kerolas, jeg er sju år, jeg bor i Zabbalin
Antall varer familien min har kjøpt det siste året: Null
Forbruk av plast, metall og papir: Null
Klærne våre er fra dynga, maten fra dynga
kjøkkenredskapene fra dynga
Livet vårt, jobben vår, verdenen vår er på dynga
Husk bare at hvis vi hadde bodd i deres land
ville dere kalt oss økoaktivister
I Zabbalin er vi bare innbyggerne i en søppelby
Mitt navn er Kerolas
Byen min er Zabbalin
Hjemlandet mitt er stanken

 

Musa. Ghana.

Mitt navn er Musa, jeg er seksten år, jeg bor i Ghana, i byen Agbogbloshi
et sted som ikke består av hus, trær og innsjøer,
men ild og svarte, sviende skyer
Vekten av elektroavfallet som hvert år kommer fra Europa og Amerika utgjør
to hundre og femti tusen tonn
fem hundre tusen gamle tv-er, fem hundre tusen gamle pc-er
og nesten like mange mobiltelefoner og hvitevarer

Mitt navn er Musa, jeg er seksten år, jeg jobber med å sette fyr på elektronikk
Hver dag ser jeg telefoner og pc-er gå opp i røyk,
ting jeg aldri har sett i bruk.
I de utbrente giftbålene finner jeg noen gram med kobber og tinn
Lønna er to dollar om dagen
Hver gang jeg trekker pusten svelger jeg ild og røyk
Hver gang jeg trekker pusten svelger jeg tinn og kvikksølv og arsenikk
og tusen andre gifter jeg ikke vet navnet på

Navnet mitt er Musa, byen er Agbogblosji
Den eldste innbyggeren i byen vår er trettifem
Alle de tre barna har kreft
Ingen av de to kvinnene kan få barn
Søvnløshet, kvalme, mental svekkelse
dårlig matlyst, tretthet og så videre
Dette er bare noe av alt det vi lider av

For tjue år siden hadde vi grønne trær,
en ren innsjø og til og med grønne enger
Og på himmelen fløy det fugler. Fugler!
Nå er det ikke fugler som flyr på himmelen over byen, men plastkuler
Svart røyk stiger opp mot himmelen
I jernhus uten gjerder
brenner flere titalls giftige bål dag og natt

Mitt navn er Musa, jeg er seksten år
en gutt som har sett
fugler bare på bilde
elektronikk bare når den brenner
himmelen bare svart
Byen min er Agbogbloshi
Fedrelandet mitt er ilden

[1] Hotell Angleterre i Leningrad, der poeten Jesenin tok sitt eget liv.

 

 

Gunel Movlud (Azerbaijani, translated to Norwegian) was born in 1981 in Azerbaijan. As a pursued Azeri journalist, translator, and poet, she has been living in Norway as an ICORN writer since 2016, where she has won the “Words on Borders” poetry prize in 2017. In 2019, she was published in Aschehoug anthology of refugee poets, To kiss a desert. To kiss a wall. Gunel is a women’s rights activist and writes against violence, oppression, and injustice.

More Posts From this Author:

Share this:

Leave a Comment

Your email address will not be published.

শুদ্ধস্বর
Translate »
error: Content is protected !!
Scroll to Top