De aller fleste fluktruter starter med et valg – å flykte. Et enkeltmenneske eller en familie vurderer det, av ulike grunner, som umulig å oppholde seg der de er, og velger å forlate stedet de befinner seg på.
Noen ganger tas dette valget som en akutt avgjørelse mellom bomber og granater i Syria, Jemen eller Afghanistan, noen ganger tas avgjørelsen mer forberedt og veloverveid.
Økende uro, borgerkrig, tørke og områder med mark som ikke lenger er dyrkbar, tvungen militærtjeneste, også for kvinner, redsel for at ens barn skal bli hentet om natten og brukt som barnesoldater, personlig sikkerhet eller rett og slett mangel på fremtidsutsikter som utdanning, skole og jobb, er årsakene til at millioner av mennesker i dag, mer eller mindre frivillig, er på flukt, ofte i sine egne nærområder. Nesten alltid er det push-faktoren som er avgjørende for årsaken bak valget om å forlate det man kjenner. For noen begynner reisen som økonomisk migrant uten en plan eller et ønske om å noen gang forlate sitt eget kontinent. Likevel ender reisen for mange som en flukthistorie over Middelhavet.
I de aller fleste tilfeller innebærer dette første valget om å flykte også å finne en smugler, og svært ofte må man bruke en smuglers tjenester for å komme seg ut av det området, den byen eller det landet man befinner seg i. Med andre ord er smugleren, for mange, en del av reisen helt fra dens spede begynnelse.
I en offentlig debatt som stadig blir mer polarisert, og der bistandsarbeidere blir beskyldt for å være menneskesmugleres beste venn, er det behov for å se langt dypere inn i det som finnes av omfattende smuglernettverk enn slik det ofte blir omtalt og berørt kun på overflaten i den offentlige debatten. Når politikere setter likhetstegn mellom bistandsarbeidere og menneskesmuglere vitner dette om liten forståelse av både omfattende smuglernettverk og forholdet mellom flyktning og smugler. Mennesker på flukt kommer seg i stor grad verken ut eller inn i et land uten å benytte smuglere, de er et nødvendig onde, ofte fra fluktens første skritt.
Tannlegen Mhammad bodde i Raqqa med sin kone og tre barn på 3, 6 og 8 år da uroen i Syria brøt ut i 2011. De ble i Raqqa så lenge de kunne, men måtte til slutt flykte innad i Raqqa til et roligere sted som var kontrollert av regimet. Etter en stund måtte de flykte videre til Palmyra, og så ganske raskt videre til Damaskus. Hele veien trengte de smuglere innad i Syria for å bevege seg fra en by til en annen. Den siste etappen gikk med buss fra Damaskus til Libanon. Når jeg treffer familien i Libanon, har de bodd i en midlertidig bosetting i Bekaadalen på grensen til Syria, i et telt som stadig ramler sammen, i fire år. Tre år før flukten hadde de vært på hotellferie i Beirut. Krigen i Syria hadde gjort det umulig for dem å bevege seg lovlig over grenser, selv med pass og penger.
Det har vært få forsøk på å beskrive hvem smuglerne er og hvorfor mennesker på flukt velger å legge sine liv i hendene på fremmede mennesker. Mens fokuset i media har vært på flukten over Middelhavet, er det helt nødvendig å se på det komplekse og sammensatte bildet av det som utgjør forholdet mellom en flyktning og dennes smugler, ikke bare over Middelhavet men langs hele ruten.
Media og politikere fremstiller ofte smuglere som en mørk masse av utnyttende ondskap, som skruppelløse mennesker som tjener seg søkkrike på andre menneskers lidelse, og som presser de aller mest sårbare ombord i farlige fartøy og skyver dem ut på havet. Smuglerne blir nesten alltid omtalt med negativt fortegn, og et slikt blikk er ikke bare feil, men vil også virke mot sin hensikt, dersom hensikten er å bekjempe kriminaliteten rundt smuglervirksomheten.
For at debatten om flukt i det hele tatt skal være konstruktiv, er det helt nødvendig å også se på hvem det er som gjør denne flukten mulig, og hvorfor de er nødvendige.
Hvem er smuglerne? Hvordan jobber de? Hvorfor legger desperate mennesker livet sitt i hendene på noen de ikke kjenner? Og hvorfor blander media, debattanter og politikere begrepet menneskesmugler og menneskehandel?
Definisjonen av Menneskesmugling ble utformet av United Nations Transnational Organised Crime Convention (UNTOC) i januar 2004 og er ratifisert av 146 (2019) land/stater. Menneskesmugling innebærer illegal forflytning av mennesker over grenser. Dette foregår med samtykke fra den som blir smuglet, der det ligger en enighet om at den ene (smugleren) skal bistå med å få den andre parten (den som skal flytte på seg) stort sett for finansiell vinning, fra en grense over til en annen der den sistnevnte ikke er innbygger eller har fast adresse. Dette betyr i praksis at menneskesmugling er sett på som en kriminell handling mot staten, ikke mot et menneske.
Smuglingen foregår som oftest etter avtale mellom smugleren og den som skal flyttes, der smugleren leverer en tjeneste som er nødvendig når alle andre veier er stengt – en avtale som stort sett avsluttes når den som fraktes ankommer det avtalte stedet. Mange mennesker på flukt beskriver sine smuglere som et nødvendig onde som de etter nøye overveielser velger etter anbefaling fra andre. Både smugler og flyktning er avhengig av at en fluktrute fungerer bra. Også smuglerne er avhengige av gode anmeldelser og jungeltelegrafen for å opprettholde sin kundemasse. Det er mer enn nok av både tilbud og etterspørsel på begge sider.
Menneskehandel, derimot, innebærer ikke samtykke fra den som flyttes på, og det innebærer ikke nødvendigvis flytting over grenser. Menneskehandel er salg og/eller utveksling av mennesker med det til hensikt å bruke dem innenfor arbeidsslaveri, seksuelt slaveri eller kommersiell seksuell utnyttelse, organtyveri og annen kriminell aktivitet med økonomisk vinning som mål. Menneskehandel er handel der mennesket er varen, og der særlig kvinner og barn er svært sårbare. Menneskehandel innebærer ikke nødvendigvis å flytte et menneske fra en grense til en annen, ofte heller ikke fra et sted til et annet, og anses i dag for å være en av de raskest voksende næringer innenfor transnasjonal kriminell aktivitet. Menneskehandel anses å være en kriminell handling utført mot et menneske, og i motsetning til menneskesmugling, ikke en kriminell handling mot en stat/land.
Svært ofte er det en hårfin balanse mellom menneskesmugling og menneskehandel, og grensene kan være glidende. En avtale som begynner med en avtale om mennesketransport i form av smugling, kan ende opp, på grunn av gjeld, kidnapping, brudd på avtalen, utpressing, bedrageri, osv, som menneskehandel.
Smuglernes behandling av sine kunder kan også beskrives som ekstreme menneskerettighetsbrudd der de blir truet, utnyttet, torturert og misbrukt, for noen ender den med døden, uten at det direkte kan defineres som menneskehandel. Det er likevel viktig å skille de to begrepene siden intensjonen i utgangspunktet er ulik.
På samme måte som menneskers flukthistorier er ulike, er også smuglernes forretningsmodeller ulike, men forholdet mellom flyktning og smugler er i stor grad den samme – smugleren leverer en tjeneste, for profitt, for å hjelpe den som skal flytte seg fra et sted til et annet, det være seg over landegrenser, bygrenser, havområder, skoger, ørkener, jorder eller militære kontrollposter. Uansett er smugleren en nødvendighet og så godt som alle menneskene jeg har intervjuet i forbindelse med et omfattende prosjekt i og rundt Middelhavet, har ett, eller stort sett flere, steder i løpet av ruten sin vært avhengig av å benytte seg av smuglervirksomhet. Dette til tross for at de kanskje har reist nøyaktig den samme ruten noen få år tidligere med lovlig turistvisum og pass.
Abou fra Daraa forlot Syria i desember 2012. Han og foreldrene reiste til Egypt. De fløy rett fra Amman til Alexandria. Da var Mohamed Morsi fortsatt president, og på den tiden var flyktninger fra Syria velkomne i Egypt. Mange ankom direkte med fly. Familien til Abou bodde i Egypt i ett år og både Abou og faren arbeidet med transport og lagerarbeid. De hadde ingen planer om å reise videre og ville avvente situasjonen i påvente av at det ble rolig i Syria før de kunne vende hjem igjen. De hadde aldri sett for seg at de skulle reise videre vestover eller nordover, eller kanskje aldri vende tilbake til Syria. Da Morsi ble avsatt, ble alt annerledes for syriske flyktninger i Egypt. Det ble raskt sterk segregering, og det ble nesten umulig å få forlenget oppholdstillatelse eller å finne lovlig arbeid. Stadig flere syrere følte seg utrygge og flyktet videre mot Libya. Til slutt så heller ikke familien til Abou noen annen løsning enn å reise til Libya. Abou beskriver Libya som et forferdelig sted, et sted som i 2013 dirret av frykt, med en rekke mennesker som befant seg i limbo, og der den eneste veien ut av det kaotiske landet var å krysse havet nordover. I 2014 satte Abou og foreldrene hans ut fra Libya i en liten trebåt, etter noen dager på sjøen ble de fraktet over i en større båt, og litt lenger ut på havet gikk de over i en enda større båt. Det å bruke større moderskip var i en lang periode relativt vanlig. I løpet av høsten 2014 avslutter Italia redningsoperasjonen Mare Nostrum i Middelhavet fordi ingen EU-land vil bistå dem. EU erstatter redningsoperasjonen med den langt mindre humane grensekontrollen Operasjon Triton. Drukningsdødene skjøt i været den høsten, og når jeg treffer Abou i Catania på Sicilia, forteller han at både moren og faren druknet på veien i et av de store forlisene i farvannet mellom Lampedusa og Libya. Etter noen uker på Lampedusa ble Abou overført til Pozallo på Sicilia, og nå bor han i Catania og selger flygende leker som lyser i mørket, ved fisketorget. Han sier selv at han like gjerne kunne blitt i Daraa og dødd der.
Så lenge EU og medlemslandene fokuserer på å stenge grenser, og alle lovlige veier til å søke asyl er innskjerpet, skaper de et enda større behov for smuglere og er således med på å nære oppunder denne virksomheten, og å gjøre fluktruten stadig farligere for dem som må gjennomføre den. Ved å stenge en grense, opprettes det umiddelbart en annen, smuglernettverkene ligger flere hakk foran dem som utarbeider nye grenseavtaler og utfører grensekontroll. Ikke minst fordi de som utfører grensekontroll, også i mange tilfeller er en del av et stort og sammensatt kriminelt smuglernettverk der bestikkelser, samarbeid og avtaler mellom ulike grupper er en del av den utstrakte virksomheten.
Debatten rundt problematikken om smuglere er for enkel og for naiv, og i stedet for å komme nærmere en løsning på denne sammensatte og komplekse problemstillingen, tar Europas politikere stadig nye valg som gjør menneskesmugleren enda mer nødvendig. Der er ingen tvil om at desto vanskeligere en fluktrute er, jo mer kan smugleren ta seg betalt, og jo større fare utsetter vi den som er på flukt for. EU og medlemslandene er med på å skape et behov og burde fokusere på å redusere dette behovet i stedet for å forsøke å tøyle tilbudet.
Frem til 2017 var det et overveldende stort antall menn mellom tjue og trettifem år som ble smuglet ut av områdene rundt Afrikas Horn, ofte på grunn av flere lands tvungne og nær livslange militærtjeneste, men de siste årene har andelen kvinner langs denne ruten også økt, det samme har enslige mindreårige på flukt.
Yonas og hans kone Mariam forlot Eritrea i oktober 2014. Yonas, som da var 29 år, hadde vært under tvungen militærtjeneste i over fjorten år. Som så mange eritreiske menn hadde Yonas et liv foran seg med tvungen verneplikt frem til minst fylte 50 år. Han hadde ingen mulighet til å trekke seg ut og fikk for dårlig betalt til å kunne holde familien med mat. Da han høsten 2014 ble beordret ut til frontlinjen på grensen til Etiopia, og Mariam samtidig ble innkalt til verneplikt for kvinner, så den lille familien ingen annen mulighet enn å forsøke å ta seg ut av landet. Økende rekrutering av barnesoldater var ifølge dem deres største redsel og de turte ikke bli i Eritrea lenger. De flyktet over Rødehavet med båt til Jemen og krysset så videre til Sudan ved hjelp av fiskere de møtte ved kysten. Fiskerne ville ikke ha betalt, og Yonas er overbevist om at de risikerte sitt eget liv for å hjelpe mennesker å rømme. De ankom Port Sudan, og ved hjelp av smuglere tok de seg videre til Khartoum, den største byen, og hovedstaden i Sudan. Gjennom hele 70 og 80-tallet var Khartoum målet for hundretusener av mennesker som flyktet fra konflikter i Chad, Eritrea, Etiopia og Uganda, og fortsatt finnes det store slumlignende bosettinger som nå også huser flyktninger fra Sør-Sudan og Darfur. Yonas og Mariam følte seg ikke trygge her, Yonas fant ingen jobb, og i mellomtiden hadde Mariam født den lille gutten Tesfay (som betyr håp). Sammen bestemte de seg for at de ville prøve å komme seg til Libya for at Yonas skulle finne arbeid der. I 2014 var det fortsatt mange som satte kursen mot Libya, for til tross for landets kollaps var det rykter om at det var jobber å finne. Yonas og Mariam hadde aldri noen planer om å reise til Europa. Hun ville ikke utsette familien deres for den farlige ferden over havet, og de var fornøyd bare de kunne leve relativt trygt og ha en jobb. For å komme seg til Libya måtte de finne en smugler, noe som ikke var vanskelig i Khartoum, men utfordringen var å finne en med gode skussmål slik at de kunne komme seg levende gjennom ørkenen i Sahara. Det viste seg å være en utfordrende reise, de ble både mishandlet, kidnappet og tvunget til å ringe familiene sine for at smuglerne skulle kunne presse dem for penger. Da de endelig ankom Libya, var Mariam gravid på nytt og utsiktene til å finne arbeid i Libya var små. Stadig økende uro i Libya skremte dem, og de bestemte seg for å gjøre den ene tingen de hadde lovet hverandre at de ikke skulle. Sent på høsten i 2015 setter Yonas, Mariam og lille Tesfay seg om bord i en fiskebåt sammen med flere hundre andre mennesker med kurs mot Italia. Etter to døgn på havet og uten mat eller vann eller drivstoff til å komme seg videre, blir de reddet av et italiensk skip. Fordi Mariam er såpass langt på vei blir Yonas, Mariam og den lille gutten hentet med helikopter av Armed Forces of Malta og fløyet til flyplassen i Luqa to kilometer fra Valletta. Resten av menneskene ombord i båten blir fraktet videre til Italia, men Yonas vet ikke hvor.
På det maltesiske sykehuset Mater Dei fødte Mariam en liten pike bare tre dager etter at de ankom Europa. Den lille piken heter Faven, som betyr lys. Familien har fått midlertidig oppholdstillatelse i Malta og etter nesten ett år i flyktningmottaket Hal Far, leier de nå en ettroms leilighet i byen St. Pauls Bay. Yonas arbeider på en byggeplass, og Mariam har lyst til å lære seg engelsk, men det er ikke så enkelt. For å gå på engelskkurs må hun ha barnepass, og for å få barnepass må hun ha en jobb. Men de er i trygghet, og de ønsker å bli i Malta. Mariam og Yonas tror ikke det vil bli trygt for dem å reise tilbake til Eritrea i deres egen levetid. De har forsonet seg med at de sannsynligvis aldri får se resten av familien sin igjen og at Mariams mor aldri får hilse på sine to små barnebarn, Tesfay og Faven, som begge nå skravler ustoppelig på maltesisk.
Yonas og Mariam er bare to av de over én million menneskene som krysset Middelhavet til Europa i søken etter trygghet i løpet av 2015. Minst 3770 menn, kvinner og barn er registrert druknet på ferden dette året. Man vet at mørketallene er langt større.
Flukten og ruten til Yonas og Mariam er ganske typisk. Det er også både selve avgjørelsen om å reise, ruten de valgte, grunnene til at de stadig bestemte seg for å flytte seg videre fra der de egentlig hadde tenkt å oppholde seg, og deres ambivalente forhold til smuglerne. Yonas understreker at han på tross av alt de har opplevd, er svært takknemlig for at de i løpet av sin flukt møtte mennesker som hjelp dem over grenser uten å ta betalt, at andre satte sine liv i fare for å hjelpe dem. Når han snakker om hjelperne langs veien, er det lett å sammenligne dem med våre egne grenseloser under andre verdenskrig. Yonas er også tydelig på at å møte på de slemme smuglerne nesten var en del av pakken. Han vet at uten dem ville de ikke ha kommet seg til Malta. De er et nødvendig onde, understreker Yonas sist vi møttes. Og dersom Europa ikke hadde gjort det umulig for mennesker i nød å søke tilflukt, ville ikke menneskesmuglerne hatt et så enormt marked.
Dette er et omfattende og stort tema, større enn det er rom for i en kort artikkel, men det er viktig at vi i debatten om push- og pullfaktor ikke omtaler smuglerne som om de er det siste leddet, mennesker langs stranden som i samarbeid med bistandsarbeidere lokker mennesker ut på Middelhavet. Samtaler med både smuglere og dem som smugles, bekrefter at det i svært stor grad er både grensevakter, militære tjenestefolk, statlig ansatte og politi med i de ulike delene av smuglerleddene. Flyplasspersonale lar seg bestikke til å la et tvilsomt pass gå gjennom, vaskepersonale på en flyplass lar en dør stå på gløtt, taxisjåfører kjører mennesker frem til en kilometer før grensen mot svært god betaling.
Det er viktig å ha to tanker i hodet på en gang når man diskuterer begrepet smuglervirksomhet og huske at det å ha kontroll på flyktningstrømmen, ikke er uforenelig med å gjøre fluktruten så trygg som mulig. Jeg har ennå ikke, i løpet av femten år i og rundt Middelhavet, møtt en eneste smugler som har tatt med i vurderingen at det ligger et lite redningsskip på havet når de bestemmer hvilke båter som skal dra ut den natten, til det er det alt for mange faktorer som spiller inn. Jeg tror politikerne har fokus på helt feil sted.
Kristina Quintano (43) is a publisher, translator, and journalist. She is half Maltese and half Norwegian.
