Sosial og politisk diskriminering i Norge | Rut Nicolaysen

0

Med et stadig individualiserende samfunn hvor kollektivet gjennomsyres av ignoranse er diskriminering fremdeles et komplekst, aktuelt og viktig tema i Norge. For selv i et land med en unik mosaikk av folkeslag og ulike kulturer har de fleste enkeltindivider sin egen ide om hva som er komfort, og kan føle det som ukomfortabelt når de blir konfrontert med mennesker som går imot deres verdier og holdninger relatert til seksuell legning, etnisitet, religion, kjønn og funksjonshemming.

 

Diskriminering

Diskriminering kan dateres helt tilbake til de tidlige former for menneskelig samfunn, fra prehistorien (steinalderen) og frem til i dag. Diskriminering har vært basert på forskjellige ting og manifestert seg i forskjellige former. Opprinnelsen til ordet kommer fra latin discriminationem (nominative discriminatio), som betyr å dele eller å skille. Det vil si å gjøre distinksjoner ved å observere eller markere en forskjell. I mange lagdelte samfunn, som for eksempel i antikkens Hellas, ble det praktisert slaveri hvor kvinner, slaver og utenlandske ble diskriminert og ikke hadde noen rettigheter i samfunnet. I den romerske kulturen var samfunnet  stratifisert, med lagdeling av fattig, rik og slaver. Tilgangen til bestemte bekvemmeligheter eller privilegier, inkludert politisk makt var avhengig av ens klassestatus. I middelalderen ble samfunnet mer organisert og delt opp i hierarkier som førte til at samfunnet reformerte på 1600-tallet og 1700-tallet. Kampen for frihet og mot diskriminering slo røtter i form av kriger og revolusjoner i flere land. Men det var ikke før etter annen verdenskrig at loven om menneskerettigheter ble innført slik som FN (Forente Stater) vedtok 10. desember 1948, Verdenserklæringen om menneskerettighetene (Universal Declaration of Human Rights), med den første artikkelen at “Alle vesener er født frie og likeverdige med verdighet og rettigheter”. Dette førte til at Norge vedtok og innførte en rekke lover som skal hindre forskjellsbehandling og fremme likestilling på ulike områder, lik som blant annet likestillingsloven, diskrimineringsloven, trakasseringsloven og arbeidsmiljøloven.

 

 Politisk og sosial diskriminering i Norge

Politisk diskriminering skjer når det politiske systemet begrenser sosiale gruppers mulighet til å delta i politiske aktiviteter på grunn av deres etnisitet eller rase, språk, religion, partimedlemskap eller politiske synspunkter, og hindrer at enkeltpersoner med visse bakgrunner endrer eller påvirker det nåværende politiske systemet gjennom ulike virkemidler. I Norge er ytringsfrihet en av de viktigste virkemidlene for enkeltpersoner og politiske grupper for å kunne nå ut til befolkningen med sine meninger. Noen ganger kan ytringsfriheten også brukes til å distinktivere seg fra andre og diskriminere visse individer etter hvilke egenskaper eller attributter de har. Sosial diskriminering er en underbyggelse av negative fordommer relatert til allmennhetens kollektive bevissthet og holdninger relatert til kjønn, etnisitet, religion, seksuell orientering eller funksjonsnedsettelse, fremmer ulike fordommer som eksisterer i samfunnet, og påvirker adferden eller holdningen vi har til hverandre. Det vil si en handling som utføres enten med vilje eller av mangel på kunnskap relatert til intrikate sosiologiske utløsere, slik at likestilte som ikke tilhører den samme samfunnsgruppen eller kollektivet i samfunnet, opplever å bli behandlet urettferdig og uten objektiv begrunnelse vedrørende deres sosiale status, etnisitet, kjønn, væremåte eller  mening. Mens motparten, det kollektive, opplever en følelse av segregering eller til og med en slags absolutt uberettiget overlegenhet. Et godt eksempel på dette er minoritetsgrupper definert som tatere, sigøynere, åndssvake og sinnslidende, som fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til 80-tallet opplevde å bli diskriminert og behandlet som avvikere både av myndighetene og samfunnet. Det skjedde blant annet ved tvangssterilisering og lobotomering for å øke velferdsstatens sosialbudsjett og beskytte den norske befolkningskvaliteten mot dårlige arveanlegg. Dette førte til at samfunnet ble gjennomsyret med fordommer og stigmatisering i flere år.

Med politisk – og sosial diskriminering i arbeidslivet er det også viktig å skille mellom direkte og indirekte diskriminering. For ifølge Global Gender Gap Report fra 2018 er Norge rangert til et av de mest likestilte landene i verden og som nummer 2 av 144 land i Europarådets likestillingsstrategi for integrering av likestilling i arbeidsliv, økonomi, utdanning, helse og politikk. Men selv om Norge har et høyt skår når det gjelder likestilling mellom kjønn, viser indeksen at Norge ligger på 38. plass ved likestilling i utdanning. Selv om kjønnsfordelingen i arbeidsmarkedet er mer balansert i dag, eksisterer det fremdeles spor av forskjeller relatert til lønn, utdanning og arbeidsforhold. For samfunnet kan fortsatt ses som en smule patriarkalsk, hvor det mannlige kjønn har større betydning enn kvinner i arbeidsmarkedet. Årsaken til dette kan være at menn og kvinner jobber i ulike næringer, da det er flere kvinner i helse- og sosialomsorgen og i undervisningssektoren, mens det er flest menn i industrinæringene og bygg- og anleggsvirksomhet. Dette kan føre til at menn oppnår høyere lønn i lederstillinger eller fulltidsstillinger, og at det er flest kvinner som har deltidsstillinger.

Ved direkte diskriminering er det ulovlig å diskriminere mennesker ved å vise til alder, funksjonshemming, kjønn, etnisitet, seksuell legning, ekteskap og sivilt partnerskap, graviditet, barsel og religion. I arbeidslivet vil det være direkte diskriminering å avskjedige noen, nekte ansettelse eller forfremmelse på vegne av en av disse attributtene. Når det gjelder indirekte diskriminering, behøver det ikke å være ulovlig å diskriminere noen hvis en arbeidsgiver kan vise at det er en ‘objektiv begrunnelse’ for det. Dette innebærer å demonstrere et “proporsjonalt middel for å oppnå et legitimt mål”. Men målet må være legitimt, samt gi et reelt objektivt hensyn slik som økonomiske behov for å drive denne virksomheten. I den norske Grunnloven § 9 til § 11 angis det hvilke tilfeller forskjellsbehandling kan være tillatt. Og dersom forskjellsbehandlingen har en saklig begrunnelse og i tillegg er nødvendig for å oppnå et legitimt formål, er forskjellsbehandlingen lovlig. Slik som da Likestillings- og diskrimineringsnemnda i 2015 avgjorde at NRK kunne forby nyhetsprogramledere å bære religiøse plagg eller smykker under TV-sending. Hensynet til nøytralitet veide sterkere i enn nyhetssending enn fri utfoldelse. I tillegg har vi også positiv diskriminering, da FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon har bestemmelser om såkalte positive særbehandlinger relatert til kjønnskvotering. Og dette er tillatt hvis formålet er å bedre stillingen til en lite representert eller utsatt gruppe.

Diskriminering er og blir komplekst ettersom samfunnet og verden generelt består av ulike interesser som kan lede til fordommer. Men Norge jobber for at alle skal få muligheten til å inkluderes inn i det norske samfunnet uavhengig seksuell legning, etnisitet, religion, kjønn eller funksjonshemming.

 

 

Rut Nicolaysen is an author and writer with background in sociology, social anthropology (Nordic) and marketing. She has published widely on a range of political and cultural articles for Norwegian media. Nicolaysen is specialist in Norwegian and East-European (Romania) politic, culture and history. And she is also a professional visual artist, illustrator and cartoonist.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Share.

Leave A Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Translate »