This essay is written in Norwegian. We have provided a translation of the first section to introduce the subject. We invite you to use the Google translate option at the bottom of the page to continue reading.
Take my hand, and I will take yours: The intimacy of saving each other’s lives!
Ever since I was a little girl, I have been fascinated by Ibsen’s The Lady from the Sea. In the text, which among other things deals with the consequences our own choices have for others, we meet the painter Ballested, who is about to describe an unfinished painting and a half-dead mermaid. “She has lost her way from the sea and cannot find the way back again. And then she lies here and perishes in the brackish water, you understand,” Ballested explains to Lyngstrand, with the utmost obviousness.
The first time I saw the picture that became the cover of the book The Messenger from Hell, that’s exactly how I felt: like one who has strayed in from the sea and can’t find the way out again. Some days I also feel like I myself perish in the brackish water. The picture is called “Alive” and is created by the Iranian-Norwegian artist Gazelle Pezeshkmehr. With one foot forever chained to the sea, I am constantly reaching for the light, hoping there may someday be glimmers of hope up there at the surface.
So far, it is still difficult to see any light for the people in the sea, and I am often unsure if I can bear to write. Opening the door to the smells, the events, the months I’ve spent with water to the life and the oil-slick, lifeless bodies in my arms.
“Let the horrific images haunt us,” Susan Sontag wrote.
The sight of green body bags lining up in the harbour haunts me with such tremendous force. So do the memories of five dead siblings on a beach in a winter storm, and the attempt to identify them from the photos we’d just gotten on our phones from a mother who was left on the other side of the ocean after the boat went round, and the waves separated them. Or the physical weight of a young man we had to lift from a barbed wire fence after he hanged himself in Moria when we told him that both his pregnant wife and their three children had been found, but that none of them were alive. But then another shipwreck happens: a boat with hundreds of people on board burns out at sea, no rescue boats are nearby, and over fifty children are confirmed dead. The media is silent. So, I know I have to write anyway. Not because I can, but because I promised.
The day before I wrote this, 30 people drowned outside Italy. For over a day, both the Italian authorities, the so-called Libyan coast guard – I knew where they were. No rescue was initiated, and only 17 survived. The people in the boat called the emergency line, cried and begged to be rescued. There is something fiercely intimate about following people during their last cry for help. Coupled with the tremendous shame at the absence of search and rescue in the Mediterranean, the screams haunt me.
I myself have documented the refugee crisis for over 20 years. As half Norwegian and half Maltese, I have spent much of my life documenting how we let people in need drown even when we know exactly where they are. In the last 20 years, the Mediterranean Sea has become an enormous mass grave, and the 3,000 islands located in the Mediterranean are like small headstones sticking up.
The smell of death
In the lecture I’m traveling around with now, I begin with the sentence “I can tell you what dead children smell like.” That smell is also intimate. Almost more unpleasant than the appearance of death is the smell of death.
It is undoubtedly the divers who have the worst job in what we can refer to as the crisis in the Mediterranean. They themselves say that they could never have prepared themselves for this mission, to lift dead families from the bottom of the sea, partly eaten up and disintegrating, people in their thousands, without the world reacting significantly.
It is the divers who have struggled with the worst trauma on the island of Lampedusa and who have received emergency help first. However, they say that no conversation with a psychologist can remove the images they have in their heads. I have many friends who are divers, grown men and women who cry like little children at night. They tell of the intimacy of gently lifting a person out of the water, even long after they have died. About how they try to hold the heads of young children, even when they are hardly attached anymore.
But survival is also intimate. That moment when you know you’re able to save another person’s life is just as intimate every time. Even in retrospect, I see that I sometimes describe it as a birth. It’s just as powerful every time, and in a way, the people I pulled out of the water saved my life.
Working with people in need, women who have been willing to drown to fight for a better future has undoubtedly changed my own outlook on what is important in life.
It has changed everything I do and am as a human being.
Afterwards, I always wonder where the people I shared these most intimate moments with are now.
And whether Europe has welcomed them…
Ta du min hånd, så tar jeg din.
Det intime med å redde hverandres liv!
Helt siden jeg var liten jente, har jeg vært fascinert av Ibsens Fruen fra havet. I teksten, som blant annet handler om hvilke konsekvenser våre egne valg har for andre, møter vi maleren Ballested som er i ferd med å beskrive et uferdig maleri og en halvdød havfrue. Hun har forvildet sig ind fra havet og kan ikke finde ud igen. Og så ligger hun her og omkommer i brakvandet, forstår De, forklarer Ballested til Lyngstrand, med den største selvfølgelighet.
Første gang jeg så bildet som ble omslaget til boken Budbringeren fra Helvete, var det nettopp slik jeg følte meg: som en som har forvillet seg inn fra havet og som ikke kan finne ut igjen. Noen dager føler jeg også at jeg selv omkommer i brakkvannet. Bildet heter Alive og er skapt av den iransk-norske kunstneren Gazelle Pezeshkmehr. Med én fot evig lenket til havet strekker jeg meg stadig mot lyset og håper det en gang kan finnes glimt av håp der oppe ved overflaten.
Enn så lenge er det fortsatt vanskelig å se lys for menneskene i havet, og jeg er ofte usikker på om jeg orker å skrive. Å åpne døren inn til luktene, hendelsene, månedene jeg til sammen har tilbrakt med vann til livet og oljeglatte, livløse kropper i armene.
La de grusomme bildene hjemsøke oss, skrev Susan Sontag
Synet av grønne likposer som ligger på rekke og rad i havna, hjemsøker meg med så voldsom kraft. Det gjør også minnene om fem døde søsken på en strand i vinterstorm, og forsøket på å identifisere dem ut fra bildene vi nettopp hadde fått på mobilene våre fra en mor som ble stående igjen på den andre siden av havet etter at båten gikk rundt, og bølgene skilte dem fra hverandre. Eller den fysiske vekten av en ung mann vi måtte løfte ned fra et piggtrådgjerde etter at han hengte seg i Moria da vi fortalte ham at både hans gravide kone og deres tre barn var funnet, men at ingen av dem levde. Men så skjer det et nytt forlis, en båt med hundrevis av mennesker om bord, brenner ute på havet, ingen redningsbåter er i nærheten, over femti barn er bekreftet omkommet. Media er stille. Så vet jeg at jeg må skrive likevel. Ikke fordi jeg orker, men fordi jeg lovet.
Dagen før jeg skriver dette druknet 30 mennesker utenfor Italia. I over ett døgn visste både italienske myndigheter, såkalt libysk kystvakt – og jeg hvor de befant seg. Ingen redning ble iverksatt, og bare 17 overlevde. Menneskene i båten ringte nødtelefon, gråt og tryglet om å bli reddet, det er noe voldsomt intimt å følge mennesker i deres siste rop om hjelp. Sammen med en voldsom skam over vårt tids fravær av søk og redning i Middelhavet hjemsøker også skrikene meg.
Jeg har selv dokumentert flyktningenes krise i over 20 år. Som halvt norsk og halv maltesisk har jeg brukt store deler av mitt liv på å dokumentere hvordan vi lar mennesker i nød drukne selv når vi vet nøyaktig hvor de er. Middelhavet har de siste 20 årene blitt en enorm massegrav og de 3000 øyene som ligger i Middelhavet er som små gravstøtter som stikker opp.
Lukten av død
I foredraget jeg reiser rundt med nå, begynner jeg med setningen Jeg kan fortelle dere hvordan døde barn lukter. Den lukten er også intim. Nesten mer ubehagelig enn utseende av døden, er lukten av død.
Det er uten tvil dykkerne som har den verste jobben i det vi kan omtale som krisen på Middelhavet. De sier selv at de aldri hadde kunnet ruste seg for dette oppdraget, å løfte døde familier opp fra havets bunn, delvis oppspist og i oppløsning, mennesker i tusentall, uten at verden reagerer nevneverdig.
Det er dykkerne som har slitt med de verste traumene på øya Lampedusa og som har fått krisehjelp først. De sier likevel selv at ingen samtaler med psykolog kan fjerne bildene de har i hodet. Jeg har mange venner som er dykkere, voksne menn og kvinner som gråter som små barn om natten. De forteller om det intime med å varsomt løfte et menneske opp av vannet, selv lenge etter at de er døde. Om hvordan de forsøker å holde hodet til små barn, selv når det nesten ikke henger fast lenger.
Men også overlevelse er intimt. Det øyeblikket der du vet at du klarer å redde et annet menneskes liv, er like intimt hver gang. Jeg ser at jeg selv i ettertid noen ganger beskriver det som en fødsel. Det er like kraftfullt hver gang, og på en måte så reddet også menneskene jeg dro opp av vannet mitt liv.
Det å jobbe med mennesker i nød, kvinner som har vært villige til å drukne for å kjempe for en bedre fremtid har utvilsomt endret mitt eget syn på hva som er viktig i livet.
Det har endret alt jeg gjør og er som menneske.
I ettertid lurer jeg alltid på hvor de menneskene jeg delte disse av de mest intime stundene med befinner seg nå?
Om Europa har tatt godt imot dem.
I boken Budbringeren fra Helvete har jeg forsøkt å skildre noen slike intime øyeblikk.
Min største fordel på Lesvos var nok at jeg var en god svømmer. Etter mange år med vannpolo i Malta både sommer og vinter var jeg vant til å presse meg gjennom bølgene, og mange ganger kom denne erfaringen godt med.
Som så mange ganger før, kom en båt, en vinternatt i januar, i altfor stor fart inn mot klippene. Vi var et lite team på nattevakt, og i horisonten kunne vi se hvordan lysene beveget seg på den andre siden av havet, et sikkert tegn på at smuglerne var i ferd med å få ut dagens første båter. Ut fra ingensteds kom med ett høye skrik om hjelp, og noen hundre meter ut på havet så vi lys fra mobiltelefoner som veivet i luften. Noen minutter senere smalt den overfylte gummibåten mot klippene, og lysene fløy gjennom mørket. Jeg husker jeg i et øyeblikk tenkte de minnet om ildfluer. Stjernenatten lyste over både den tyrkiske og greske siden av Egeerhavet, men bølgene var nådeløse, og det hadde snødd i flere dager. Klippene og steinene på stranden var såpeglatte. Idet menneskene traff vannet, skar lyden av desperasjon gjennom luften. Jeg vrengte av meg turbuksen, skoene og boblejakken og vadet ut i vannet. Stikk i strid med alt jeg vet om å redde mennesker til havs, la jeg på svøm mens jeg ropte at de som sto igjen på stranden skulle holde lyktene mot havet og så ringe etter hjelp. Å vente på backup ville ikke redde liv den natten. Det var nesten ingen frivillige på denne strekningen akkurat da, og de langt mer erfarne livvaktene fra spanske Open Arms sto på en helt annen strand. Jeg presset meg gjennom de iskalde bølgene og fulgte lyden.
Ut i luften ble navn og bønner ropt om hverandre. Fedre ropte navnene til barna sine, og mødre klamret seg til de ungene de kunne nå. Den kraftige strømmen trakk mennesker bort fra land, og snart lå det mennesker i falske redningsvester spredt over et område på flere hundre meter.
Ropene fra barna var det jeg hadde med meg inn i drømmene i årene som fulgte, men den natten handlet jeg på rent instinkt. En kvinne som var blitt slengt ut av båten, hadde mistet babyen sin, og hun kavet desperat ut fra kysten mens en annen kvinne forsøkte å trekke henne mot land. Urinstinktet til en mor om å redde sitt barn ga henne en kraft jeg sjelden har sett, men til slutt måtte hun gi tapt. I klisset fra oljesøl ble vannet stadig tyngre å trå, og sekker, sko og tomme vester fløt sammen med mennesker i bølgene bare noen hundre meter fra trygghet. Jeg hadde nesten ikke krefter igjen da jeg bestemte meg for å svømme noen ekstra tak litt vest for båten fordi strømmen gikk den veien … tenk om. Og der, rett før jeg var i ferd med å gi opp, lå en liten baby med ansiktet ned i vannet i en altfor stor redningsvest. Hun var blå i ansiktet, men leppene skalv. Jeg la meg på rygg, og med den ene armen presset jeg forsiktig på brystet hennes. Det var som om bølgene motarbeidet meg hele veien. Mens jeg svelget vann og tårene sprutet, la jeg leppene mot hennes. Fem små pust. Hun laget ikke en lyd. Ordene faen og vær så snill byttet plass som skytler i hjernen, og etter noe som føltes som en evighet, vadet jeg i land med babyen i armene, og noen på stranden tok over. Jeg falt sammen på de glatte steinene uten engang å ha overskudd til å vrenge av meg det våte superundertøyet.
Vanligvis ville jeg svømt ut med våtdrakt, men denne gangen hadde det ikke vært tid. Den lille overlevde, og da det boblet vann ut av munnen hennes og det første skriket skar ut i natten, følte jeg at jeg hadde vært gjennom en fødsel. Det var så emosjonelt. Moren bare gråt og takket om hverandre. Det er slike bånd mellom to mødre som ikke lar seg beskrive. Tre barn druknet den natten. De ligger begravd på kirkegården på Lesvos. Barna druknet bare noen hundre meter fra land, ikke mer enn våre egne barn må svømme for å ta svømmeknappen. Det hårfine skillet mellom liv og død fulgte oss hver eneste time den vinteren.
På en annen strand sto en venn av meg samme kveld med et dødt barn i armene. Strømmen hadde trukket de små over til hans del av vaktsonen, og allerede før solen sto opp, var de i gang med å grave små graver.
Ofte gjør olje, blandet med saltvann og bensin nakne kropper såpeglatte. Mange ganger har jeg holdt fast i et annet menneskes arm, bein eller hode og forsøkt å holde fast – i hva som helst, i det øyeblikket man slipper tak er fortvilelsen komplett, om man klarer å holde fast hviler den en skam over begge parter. Den som reddes er helt prisgitt min styrke og vilje, jeg er avhengig av å finne den styrken for å klare det umulige. Det skaper en ubalanse, men også et enorm samhold.
I det øyeblikket man har klart å dra noen om bord i sin egen båt sitter de ofte der på dekk, nakne, hudløse og fulle av sorg, redsel og skam. De opplever seg som ekstremt blottlagt, det er et øyeblikk så intimt at det nesten ikke lar seg beskrive. Jeg forsøker alltid å dekke dem til med noe jeg har i nærheten. Også sorgen er intim. Den brutale åpne sorgen og fortvilelse når en far oppdager at hele familien har druknet, når en mor ikke klarte å holde fast i barnet sitt. De skrikene som kommer da høres ikke ut som de kommer fra mennesker. Å overvære det føles som å bli revet i filler, det er som å tre over noens aller mest intime grenser hver eneste gang. Å stå slik som observatør river hjertet istykker. Ofte er det ikke tid til å reflektere, trøste eller hjelpe, det kan ligge hundrevis av mennesker i vannet.
En hendelse som har gjort veldig inntrykk på meg var en gang jeg satt i et helikopter og følte meg helt ubrukelig. Det var et stort helikopter og vi fløy ut fra den lille øya Malta. I ettertid har jeg forsøkt å beskrive hendelsen.
Med fugleblikk
Helikopteret av typen AW149 letter fra flyplassen på Malta og flyr kjører rett ut over havet.
Jeg får lyst til å stikke hånden ut av vinduet og strekke meg mot det som ligger under oss. Vi befinner oss rett over en fiskerlandsby og de fargerike fiskerbåtene i gult, grønt og blått. Foran på alle båtene er det skåret ut to øyne, Asiris øye,som skal beskytte fiskere. De vi er på vei ut til, har ikke beskyttende øyne på båten sin.
Det er uvant å se øya fra luften på denne måten. Selv om jeg har sett den samme innflyvningen hundrevis av ganger, er utsikten fra et helikopter helt ulik den fra et fly.
Alt føles nærmere. Øreklokkene døyver den voldsomme helikopter-duren, men jeg vet at den er der, og at man ikke kan høre noen ting av det som foregår utenfor.
Foran meg sitter fire italienske soldater. En helikopterpilot, en co-pilot, en mekaniker og en vinsjer. De er alvorlige i blikket. Vi er oppe i maks fart.
Hvert sekund teller. Etter noen minutter i luften er øya borte, vi ser bare hav.
De to pilotene snakker lavt med hverandre. En stor båt er i ferd med å synke og det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi er den redningstjenesten som er nærmest båten.
Vinsjeren er klar, dette er jobben hans. En stålkurv står festet ved høyre side av døren. Han vet at han må kunne fire seg ned over bølgene i et voldsomt tempo. Når han henger rett over vannet vet han at det er han som bestemmer hvem han klarer å redde. Han vet allerede at hans ankomst kommer til å medføre mer kaos. Han kan ikke redde alle. Kurven kan tåle fire personer av gangen. I helikopteret er det bare plass til 18 mennesker til sammen, og jeg har tatt opp én plass. Vi kan redde 13 mennesker. Journalister får nesten aldri være med på disse oppdragene. De kaster ikke bort en plass på det. Vi aner ikke hvor mange som befinner seg der nede, men vi har fått beskjed om at det kan være hundrevis. Helikopteret er tre meter bredt, fem meter høyt og atten meter langt. Med en vekt på 8600 kilo kan det holde seg i luften i fire timer. Jeg sjekker klokken min hele tiden. Vi er oppe i 290 kilometer i timen. Det føles som om vi har fløyet en evighet da mekanikeren peker ut mot noe i det fjerne.
Menneskene under oss dukker bokstavelig talt opp ut av det blå. Vi sakker farten og går lenger ned. Et øyeblikk føles det som om vi står helt stille i luften. Mannskapet på fire jobber raskt og systematisk. Kaptein Roberto vet nøyaktig hvor langt ned han kan gå før det er for farlig. Vinsjeren Carlo vet akkurat hvor fort han må fire seg ned hvis han skal ha håp om å redde noen av dem som kaver i havet under dem. Det er dette de er trent til. I timevis hver dag er de ute og flyr over øyene i Middelhavet. En gang i året er de i et helikopterbasseng i Stockholm der de trener på å styrte i havet og å snu seg og ta seg ut av helikopteret under vann. Jeg har sett dem trene, jeg kan ikke tenke meg noe i hele verden som er skumlere enn å befinne seg i denne jernfuglen akkurat nå. Bortsett fra å befinne seg i det iskalde havet under den. Trykket fra rotoren skyver vannet til side og lager bare mer bølger og et stort sort hull i vannet. Hullet trekker menneskene under oss dypere ned i havet. Jeg tenker at vi lager mer kaos enn nytte, men vi har ikke noe valg. Redningsbåtene er flere timer unna, vi er de eneste som kan hjelpe. Den gigantiske fiskerbåten som har fraktet mange hundre mennesker ligger på siden i vannet.
Når jeg ser ut av vinduet er det som å se på en skrekkfilm. Jeg ser mennesker med armer som kaotisk strekker seg i været før de forsvinner under bølgene igjen. En kvinne med to barn på ryggen kaver vilt i det kalde vannet mens vinden fra helikopteret gjør bølgene enda større. Ansiktet hennes dupper opp og ned, så er det borte. Store, hvite livredde øyne forsvinner ned i bølgene. Jeg prøver å holde blikket på et fast punkt, men det er som om alle sklir unna. Med ett kommer hoder opp igjen av vannet i noen øyeblikk og så blir de borte igjen. Med øreklokker på kan man bare føle drønnet av helikopteret, men jeg kan kjenne lyden av menneskeskrik der nede. Det føles overveldende intimt.
Jeg har vært med på mange redningsaksjoner, jeg vet hvordan livredde, våte, tunge mennesker ser ut. Jeg vet hvordan blikket til en far ser ut idet han slipper taket i veslejenta si for å klare å beholde sønnen. Jeg vet hvordan skrikene til en mor høres ut idet hun skjønner at det ikke er noen igjen. Dette er likevel ulikt alt annet jeg har sett. Å befinne seg i et helikopter føles enda verre. Fra en båt eller en strand kan du gjøre noe. Du kan gjøre et forsøk på å dra noen opp, starte gjenopplivende livredding. Fra luften kan man bare dokumentere. Jeg sitter med en tom notatblokk i fanget, og i fugleperspektiv ser jeg på at mennesker drukner. Jeg har ikke et eneste ord som kan beskrive det jeg ser.
Hvordan skal jeg klare å fortelle dette videre?
Etter tre timer på havet er vi på vei tilbake til trygghet med de atten menneskene mannskapet har klart å redde. Vi har forlatt minst tre hundre mennesker i de kalde bølgene under oss. Jeg kan se kysten av Malta, vi er så nær og likevel så uendelig langt unna. Idet vi flyr over stranden begynner jeg å skjelve. Under oss ligger turister på fargerike badelaken. En turistbåt loffer dovent rundt øya. Det er ikke til å fatte at dette pågår rett utenfor ferieparadisene våre. Redningsbåten som ankom stedet en time etter oss, fant ingen i live.
Det finnes ingenting i verden stillere enn området rundt en båt som nettopp har gått ned. Som om havet gjør narr av oss, se hva jeg har skjult. På det dypeste er Middelhavet 5267 meter. De aller fleste som drukner, blir aldri funnet.
Det er det jeg føler at verden gjør nå.
Vi sitter i et helikopter og ser på at mennesker drukner uten at vi gjør noe for å redde dem.
